Nylig snakket jeg med en kvinne fra et ikke-vestlig land. Hun fortalte meg hvor vanskelig det er for henne å finne en jobb som er relevant til hennes utdanning. Hun har post-doktorgrad fra USA, men har ikke fått jobb i Norge. I likhet med mange høyt utdannede innvandrere har hun fått høre mange grunner til dette. Hun må blant annet lære seg språk og bygge nettverk.

Det er fånordmenn som liker å høre at det er diskriminering i arbeidslivet. Det er hovedgrunnen til at mange innvandrere med høy utdanning sliter med å finne jobb i Norge, spesielt de som kommer fra land utenfor EU— og EØS- området.

Flytter fra Norge

Kvinnen nevnt ovenfor skal flytte fra Norge. Hun er ikke den første som jeg vet om som flytter herfra etter flere mislykkede forsøk på arbeidsmarkedet.

Flere høyt utdannede innvandrere som forlater Norge finner lykken i land som Storbritannia, USA eller Canada. En afrikansk kvinne jeg kjenner flyttet til Storbritannia for to år siden, og selv om hennes engelskkunnskaper ikke er på topp, har hun aldri følt seg diskriminert. Etter å ha bodd ti år i Norge, der hun fikk jobb som servitør til tross for en bachelorgrad i medievitenskap, trives hun nå i Storbritannia.

Mens politikerne fokuserer på arbeidsinnvandrere fra EU— og EØS- land som kommer til Norge, og de samfunnsutfordringer det innebærer, er det ingen som tenker på disse høyt utdannede menneskene som forlater Norge.

Vil gjøre Norge attraktivt

Statsminister Erna Solberg sier at hun vil gjøre Norge attraktivt for høyt utdannet arbeidskraft fra andre land. Innvandrere stod for to tredeler av sysselsettingsveksten i Norge mellom 2004 og 2012. Men i motsetning til land som Storbritannia, har kun et fåtall av arbeidsinnvandrerne til Norge høyere utdanning, skriver Aftenposten. Språket og lang saksbehandling er noen av de hinderne statsministeren oppgir.

Det er jo flott at vårt statsminister forstår hvor viktig det er å ha utdannede innvandrere for å bygge landet, men desto viktigere er det å beholde de høyt utdannede innvandrere som kommer til Norge.

Les også:

I dag har flere personer med minoritetsbakgrunn viktige stillinger både innenfor offentlig og privat sektor. Likevel er disse et unntak, fordi norske arbeidsgivere fortsatt er skeptiske når det gjelder å ansette folk med et ikke-norsk navn. Norge har idag en tilstrømning av mange førstegenerasjonsinnvandrere, med høy utdanning fra hjemlandet sitt. Blant disse som kom er studenter eller ektefeller av nordmenn, som sliter med å finne jobb i Norge.

Mange nordmenn tenker fortsatt at uten språkmestring er det nesten umulig å få jobb i Norge. Det på tide å granske dette kravet for å få relevant jobb i Norge. Idag er det mange folk som jobber innenfor byggebransjen, butikkhandel, og i IT— bransjen, som ikke innehar norskkunnskaper. De klarer likevel å fungere bra fordi de kan snakke engelsk.

Det er en motsigelse at norske arbeidsgivere som på den ene siden ansetter østeuropeiske arbeidere, med lite eller ingen norskkunnskaper, samtidig bruker språk som en unnskyldning for å ikke ansette innvandrere fra land utenfor EU- og EØS- området.

Folk har en tendens til å tro at hvis en innvandrer ikke kan norsk, er de dumme (kan ikke norsk) eller late (vil ikke lære norsk). Samfunnet tror at det er deres egen feil at de ikke har funnet jobb, mens flere studier og forskning viser den virkelige årsaken.

Etnisk diskriminering i arbeidsliv

Samfunnsforsker Arnfinn Haagnesan Midtbøen avslører at med et ikke-norsk navn, er det 25 prosent mindre sjanse for å bli innkalt til et intervju. Han har forsket på annengenerasjons innvandrere som er født og oppvokst i Norge, men andre studier viser hvor tøft det er for nyankomne innvandrere i arbeidsmarkedet.

Ifølge en rapport fra 2010, skrevet av sosiologen Julia Orupabo, opplevde mange innvandrere at de hadde få muligheter til å få posisjoner høyere opp i hierariket i Norge. Orupabo intervjuet tolv høyt utdannede innvandrere, noen med norsk og andre med utenlandsk utdanning, om hvordan de opplever det norske arbeidslivet.

Les også:

I 2009 ble alle arbeidsgivere, både private og offentlige med mer enn 50 ansatte i en bedrift, pålagt en rapporteringsplikt under diskrimineringsloven. To år senere kom Statistisk sentralbyrå med en rapport som viser at nesten 41 prosent av alle bedrifter med minst ti ansatte ikke har noen innvandrere blant sine ansatte (SSB Innvandrerandelen blant ansatte i bedrifter 2011).

I Norge er det veldig viktig å ha jobb, både for menn og kvinner, fordi det er en stor del av identiteten til folk. Selv om det finnes gode velferdsordninger, er det et stigma å være arbeidsledig. Enda verre er det for innvandrere å være arbeidsledig, fordi de blir mistenkeliggjort i tillegg.

Det er blitt skapt et bilde av innvandrere som velger trygd fremfor å jobbe. Sannheten er langt fra dette bildet.

Jeg har sett oppgående utdannede mennesker bryte sammen i Norge fordi de må gå ufrivllig arbeidsledig. Kvinnen som jeg skrev om innledningsvis forteller at hun er den eneste fra kullet sitt som er uten jobb — fordi hun kom til Norge.

Et tap for Norge

Vi snakker om nytenkning, globalisering, internasjonalisering og åpenhet. Dette er ikke mulig hvis vi fortsatt ønsker kun de innvandrere som ligner nordmenn mest. Vi må åpne opp for folk som kommer til Norge, fra overalt i verden. Det er nettopp deres annerledeshet og ikke-norskhet som kan lære norske arbeidsplasser om mangfold og tilføye noe nytt i samfunnet vårt.

Det er på tide at Norge tenker som land som USA og Storbritannia, som vil ha utdannede innvandrere. Forskning viser også at den gruppen, integrerer seg fortere, og barna deres gjør det langt bedre på skolen. De er en ressurs for Norge, ikke gjør dem til en belastning.