Regjeringen vil redusere statens eierskap i norsk næringsliv, slik næringsminister Monica Mæland fortalte i intervju med Aftenposten før helgen.

Vi ønsker en gjennomgang av statens eierskap velkommen, men vi har ikke tro på at endringene blir store. Motkreftene er sterke. Vi kan nesten snakke om en slags regnbuekoalisjon som vil beholde det store statlige eierskapet i norsk næringsliv. Staten har aldri vært en mer populær eier.

Arbeiderpartiet støtter dagens ordning dels av pragmatiske og dels av ideologiske grunner.

Den ansatte ledelsen liker statlige eiere. Staten er av gode grunner en nokså passiv eier, som gir administrasjonen stort spillerom. Andre aksjonærer kan også få en uforholdsmessig stor innflytelse.

Selv Aksjonærforeningen, som i utgangspunktet skulle være en interesseforening som arbeider for privat eierskap, krever en utsettelse av planene om salg av statlige selskaper. Foreningen synes staten bør fortsette som stor eier inntil det er oppslutning om at statens aksjer deles ut som gaver i form av billige eller gratis folkeaksjer.

Det er temmelig opplagt at hvis staten skulle selge sine store aksjeposter i noen av de største norske selskapene, så vil ikke norske private interesser ha råd til å kjøpe mange av aksjene. Utenlandske eiere ville øke sin innflytelse.

Det er skremmende også for mange på høyresiden i norsk politikk. Høyre— og venstresiden møtes langt på vei på nasjonal grunn i et forsvar for statlig eierskap.

SETT FRA UTLANDET er dette påfallende. Norge er gjennom Oljefondet, samt norske bedrifters direkteinvesteringer i utlandet, antagelig en av de fremste eksponentene i verden for investeringer og eierskap på tvers av landegrenser. Vi mener vel at vi ikke skader landene vi går inn i, snarere tvert i mot.

Forskningen støtter opp under dette synet. - Jeg kjenner ikke forskning som tyder på at selskaper drives dårligere hvis eierne er utenlandske, sa professor Øivind Bøhren i gårsdagens avis.

I utgangspunket er det ikke naturlig at staten skal drive forretningsdrift. Erfaringene fra mange land viser at det er en rolle staten vanligvis ikke fyller på en god måte.

Det er ikke lett å drive business fra stortingssalen, hvor mange hensyn skal veies mot hverandre etter forutgående utredninger og grundig saksbehandling.

Det reiser seg likevel et særlig spørsmål ved salg av selskaper som utvinner naturressurser. Da kan det være vanskelig å få riktig pris fra kjøpere som har mindre evne og vilje til å bære risiko og som ofte operer med en kortere tidshorisont.

SKAL STATLIG EIERSKAP gå rimelig bra, må det være enighet om at staten skal holde seg nokså langt unna den kommersielle driften av selskapene de er storaksjonær i. Og regjering og storting må skjønne forskjellen mellom eierskap i selskap som Vinmonopolet på den ene side og Statoil og Hydro på den annen.

Her har faktisk den rødgrønne regjeringen gjort et bra arbeid gjennom sine retningslinjer for det statlige eierskapet. Bak den politisk korrekte overskriften "aktivt eierskap" skjuler det seg et sett av regler som skal begrense muligheten for politiske inngrep i selskapenes drift.

Her ligger det trøst også for den blå regjeringen hvis det meste forblir som det er.