Igjen raser debatten om formuesskattens virkninger, og igjen unnlater man å skille mellom snørr og barter. Debatten preges i for stor grad av det innlysende faktum at de som betaler formuesskatt har formue.
Det legges for liten vekt på de samfunnsøkonomiske virkningene av formuesskatten.
Etter NHOs syn kan ikke fordelingsvirkningene av formuesskatten veie opp for samfunnets tap ved å videreføre den. Det er følgende grunner til det:
For det første gir formuesskatten en ekstremt høy marginalskatt og et stort avvik mellom samfunnsøkonomisk og privatøkonomisk lønnsomhet. Den har en dramatisk effekt på lønnsomheten av nye investeringer.Ifølge OECD kan formuesskatten øke effektiv skattesats fra 56 til 113 prosent under rimelig forutsetninger. En krone i formuesskatt svekker derfor verdiskapingen langt mer enn en krone i andre former for skattlegging.
For det andre vil verdsettingen av formuesobjekter aldri bli lik. En rekke objekter lar seg vanskelig verdsette (humankapital, kunst, og så videre). I tillegg vil eiendom alltid være for lavt verdsatt. Dette vrir investeringene bort fra næringsvirksomhet. Redusert kapitalbeholdning svekker produktiviteten av andre innsatsfaktorer. Teknologisk utvikling knytter seg også ofte til nye investeringer.
En tredje grunn er at formuesskatten svekker risikovilligheten. En symmetrisk skatt på inntekt kan fremme risikovillighet, fordi investor deler risikoen for et prosjekt med staten gjennom tapsfradraget. Formuesskatten har ikke denne egenskapen.
En krone i formuesskatt kan føre til et velferdstap som langt overstiger en krone, og er derfor mer skadelig enn andre skatter.
Fordelingsvirkningene av en krone i formuesskatt er imidlertid kun en krone, selv om den tillegges betydelig symbolsk effekt.
I et samfunnsøkonomisk perspektiv spiller det ingen rolle om investoren forøvrig er rik eller bor i Bærum, så lenge pengene går til samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter og ikke skattefavoriserte leilighetskomplekser eller sveitsiske tanter.