Oljeprisen er halvert, og Oljefondet får mindre og mindre rente på sparepengene våre.

Mange er bekymret. Noen spør også hvordan det skal gå med våre barn og barnebarn.

Men på andre områder er mye som før: Forventningene til hva staten kan gjøre, fortsetter å øke.

I forrige uke ba Næringslivets Hovedorganisasjon, NHO, om at samferdselsinvesteringene skulle økes voldsomt. Denne uken har så Arbeiderpartiet foreslått at kommunene skal pålegges å øke standarden i eldreomsorgen. Helseminister Bent Høie klager over at legene ofte somler med å ta i bruk de siste og mest avanserte behandlingsmetodene.

Toppmøte hos statsministeren

I går oppsummerte så Erna Solberg og Siv Jensen situasjonen etter oljeprisfallet, med god hjelp av sentralbanksjef Øystein Olsen.

Den britiske avisen Financial Times utbasunerte på forhånd at Norge holder "krisemøte" for å diskutere konsekvensene av oljeprisfallet.

Statsministerens budskap i går var at fremtiden – en tid hvor oljen betyr mye mindre – har rykket nærmere. Vi trenger omstillinger i næringslivet nå.

– Men det er ikke noe dramatikk i situasjonen, beroliget sentralbanksjef Øystein Olsen. Han understreket at det ville bli vekst i norsk økonomi også i år — med et videre oppsving neste år.

I stedet for å snakke om hvor mye vi produserer , kunne Olsen ha fokusert på hvor mye får betalt. For mye av veksten i nasjonalinntekten de siste 15 årene skyldes at vi har fått stadig bedre betalt for våre eksportvarer, særlig sammenlignet med prisene på importvarene.

Nå har det snudd. I år blir det temmelig sikkert et markert fall i nasjonalinntekten.

Om oljeprisen legger seg på 50 eller 70 dollar, blir det et brudd med fortiden. De siste femten årene vil antagelig bli stående som en eneste lang unntakstilstand. I et historisk perspektiv ser dagens oljepris på omtrent 50 dollar faktisk ganske normal ut.

En demografisk revolusjon

Det er likevel langt fra sikkert at den største omstillingen de neste tiårene må skje i næringslivet. Det kan snarere bli i offentlig sektor.

Oljeprisfallet skjerper en problemstilling som har ligget der lenge: Foran oss ligger flere tiår som vil bli preget av en de største forvandlingene vi som samfunn har vært gjennom: Eldrebølgen.

Satt på spissen vil vi gradvis bli et land av pensjonister.

Andelen av befolkningen som er over 67, ventes å øke fra 13 prosent i dag til 22 prosent i 2060. Og en av femti i befolkningen vil være over 90 år, fem ganger så mange som i dag.

Det blir en stor utfordring for helsevesenet og eldreomsorgen.

Problemet kan vanskelig sies å være at vi som nasjon ikke vil ha økonomiske ressurser. Alle langsiktige beregninger tyder på at folk flest vil få bedre råd. Forbruket vil fortsette å øke også etter at oljealderen tar slutt.

Problemet er i stedet finansieringen av de statlige velferdstjenestene, inkludert pensjoner.

Det høres paradoksal ut. Hvis det er noe som skiller Norge fra andre land, så er det solide offentlige finanser.

Også finansminister Jensen har advart

Siv Jensen gjentok i sin første nasjonalbudsjett i fjor høst budskapet fra sine forgjengere: Tross pensjonsreform går ikke regnestykkene opp, i hvert fall hvis også skal bevare Oljefondet intakt for kommende generasjoner.

Problemet vil bli tydelig engang på 2020-tallet. Hvis vi ser riktig langt frem, til 2060, vil vi antagelig ha behov for å bruke dobbelt så mye oljepenger over statsbudsjettet som i dag (regnet som andel av BNP for Fastlands-Norge) hvis alle velferdsstjenester skal organiseres som i dag.

Så voldsom er virkningen av den demografiske revolusjonen som ligger foran.

Utfordringene innen helse og omsorg kan vi dessuten i liten grad kan rasjonalisere oss bort fra. Men lønningene vil, selvsagt, måtte øke like raskt som i privat sektor. I sum vil kostnadene øke raskere enn for de fleste varer.

Tid for nye tanker

Beregningene som viser et stort gap i statens finanser i fremtiden, er usikre, men samtidig konservative. De antar nemlig, temmelig urealistisk, at tilbudene og standarden skal bli liggende på dagens nivå.

Det ville være uakseptabelt, særlig når inntektsnivået i samfunnet stiger. Dekker ikke kommune og staten behovene og øker standarden i takt med økte forventninger, vil det presse seg frem private løsninger – for dem som har råd. Erfaringene fra andre land, med private forsikringsordninger, viser at det kan bli flere enn mange tror.

Derfor er Arbeiderpartiet på sporet når de setter fokus på standarden i eldreomsorgen. Det er også helseminister Bent Høie er det når han vil heve kvaliteten i helsevesenet.

Likevel bommer de. Det er dårlig politisk svar å klage over kommunenes eller legenes innsats. Den som ikke har svaret på finansieringen, ikke bare nå, men om 10-20 år, bør være ytterst varsom med å foreslå nye kostnadskrevende reformer.

En mental omstilling

For noen år siden, i 2010, la kommunenes organisasjon, KS, frem forslag om å nedsette en velferdskommisjon for å sikre bærekraftige velferdstjenester. Forslaget havnet rett i skuffen. Oljeprisfallet gjør at det nå kan være politisk mulig å ta det frem igjen.

Det finnes flere alternativer.

For den som for vil beholde dagens ordninger uendret, kreves det stor vilje til å begrense statens rolle og pengebruk på mange andre områder.

Økt skatt kan etter hvert kanskje fylle noe av finansieringsgapet. Mer nærliggende er økt brukerbetaling – altså privat finansiering av offentlige tjenester.

Det dårligste svaret er å vente med reformer inntil deler av velferdsstaten kollapser under sin egen vekt.