MD-80 karakteriseres med motorene bak og dermed en støysvak kabin - for de som satt et stykke foran i kabinen. Foto: SAS-MUSEET
Per Julius Helweg fikk sitte i cockpit da MD-80 flyet landet i København. Foto: KNUT-ERIK MIKALSEN
Marianne Kragh Pedersen har jobbet i kabinen på MD-80 i mange år, og vil savne flytypen. Foto: KNUT-ERIK MIKALSEN
Siste tur med MD-80 er over, og Per Julis Helweg (t.h) takker styrmann Niels Engel og kaptein Torben Heindahl for turen. Foto: KNUT-ERIK MIKALSEN
En DC-9 parkert på Kastrup mellom turene. Foto: PER JULIUS HELWEG
Forløperen til MD-80, en DC-9-41, lander på Fornebu. Foto: PER JULIS HELWEG
En MD-80 tar av fra Oslo Lufthavn på Gardermoen. Foto: NTB SCANPIX
Kaptein Torben Heindahl er kanskje SAS sin mest erfarne MD 80-pilot. Foto: KNUT-ERIK MIKALSEN
Turen er over og MD-80 maskinen fra Oslo venter i København på neste tur. Den går til Frankfurt. Foto: KNUT-ERIK MIKALSEN

De ble på mange måter symbolet på luftfartens gjennombrudd i Norge da de dukket opp på 1980-tallet. De smale flyene med det fargerike indianerbeltet ble en skandinavisk stolthet i en tidsalder da nordmenn lærte å reise med fly.

Det ble slutt på at en flybillett kostet en hel formue. SAS gjorde det, etter datidens prisnivå, litt billigere å fly – selv om det var lenge før lavpriseksplosjonen.

Slik ble MD-80 mer enn bare en ny flytype.

Mange kaller dem fremdeles for DC-9. Det er ikke rart, den klassiske fasongen har ikke endret seg mye siden de lange og slanke flyene ble satt inn på det norske innenriksnettet. Dessuten var det opprinnelige navnet faktisk DC-9-80. I datidens sterkt regulerte marked hadde SAS sin nasjonale utfordrer i Braathens SAFE, som var dømt til å spille en birolle. Det var SAS som rulet.

Hvit og slank

Det var de hvite, lange SAS-flyene som tok oss mellom landsdelene her hjemme og når vi skulle ut i Europa. På det meste, rundt tusenårsskiftet, hadde SAS 65 ulike MD-80 maskiner. Flest i verden. Men alt har sin tid, også flymaskiner. De tre siste som er i trafikk fremdeles, er stasjonert på Kastrup.

Aftenposten er med på et av de siste besøkene MD-80 har i Oslo.

Fremme i cockpit sitter kaptein Torben Heindahl og styrmann Niels Engel. De løfter Nora Viking rutinert, som de har gjort så mange ganger før, og setter kursen sørover. Med begge motorene helt bak ved halen, er det helt stille fremme i cockpiten. — Akkurat det gjør flyet så deilig for oss piloter. Det bråker mye for dem som er utenfor, men her fremme hører vi nesten ikke en lyd selv om vi drar på det vi har av motorkraft. Vi kan til og med kommunisere på radio uten å bruke hodetelefoner, smiler Heindahl.

Det er ingen skårunge som har ansvaret, den blide dansken har jobbet som pilot på flytypen i 23 år. Han har 12.000 flytimer bak seg, sannsynligvis mest i hele SAS. Snart skal han over på en ny flytype, Airbus A320, men vil gjerne si mer pent om MD-80:

— Det er et deilig fly. Pent å se på og lett å manøvrere. Det vises blant annet på halepartiet, det er lite i forhold til de store halene på dagens Boeing og Airbus-fly.

— Jeg kommer til å savne denne fuglen. Dypt.

Øyeblikkelig forelskelse

For SAS ble flytypen for dyr å ha i drift. De sluker mer drivstoff enn mer moderne fly, og siden de ikke produseres lenger, blir det stadig vanskeligere og dyrere å vedlikeholde dem. Og for en bransje som er pisket inn i en sparespiral, er det ikke lenger plass for veteranene, uansett hvor høyt elsket de måtte være.

De skal ut.

Blant de flyinteresserte passasjerene denne dagen er Per Julius Helweg.

Han opplevde forelskelse ved første blikk da han som tiåring så de lange og slanke flyene for første gang. Da var han og faren på besøk i SAS-hangaren på Fornebu.

- Vakker som en svane

— Jeg falt for den nydelige flykroppen som, når den er i luften, minner meg om en svane. Den begeistringen har aldri tapt seg. Og ingen passasjerfly er vakrere enn en MD-80 som kommer seilende med hjulene innfelt. Jeg har reist med disse flyene der det har vært mulig og gjerne lagt reisene mine til avganger som har vært satt opp med MD-80, sier Oslo-mannen.Besøket i hangaren ble kimen til et helt yrkesliv i luftfarten. Først i Braathens, så i SAS og nå i Avinor.

— For mange dabber interessen for det du jobber med av etterhvert. For meg er det motsatt.

Marianne Kragh Pedersen er purser, sjef i kabinen, på flyvningen vår. Hun har jobbet på MD-80 siden 1996 og er ute på sin nest siste tur med veteranen. Hun roser flyet som hun foretrekker i forhold til de andre i SAS-flåten.

— Hvorfor? Det er bedre plass å jobbe på, og på en måte også hyggeligere enn de andre. Kanskje er det også fordi MD-80 kom da SAS hadde sin gullalder, vi har alle gode minner fra de glade 80-90-årene, så det blir virkelig trist å si farvel til en så flott flymaskin.

Passasjerene spør

Mange passasjerer er også veldig klar over at flytypen skal ut, og besetningen må mange ganger hver dag svare på når det skal skje. Passasjerene gir uttrykk for at de kommer til å savne de behagelige flyene, med bare fem seter i bredden – to på den ene siden og tre på den andre.

Purseren er ikke klar over at det aller siste MD-80-flyet ikke skal selges, og blir overrasket når hun får høre at det skal få evig liv på SAS-museet på Gardermoen:

- Så flott! Det blir mange SAS-ansatte glade for å høre. Da kan vi jo dra dit og besøke det …