Hestekjøttet dukket først opp i en burger, deretter i lasagnen. Og etter hvert som den siste matjuksskandalen utfolder seg, er det ikke godt å vite hvor vi vil finne den neste gang. Den siste tidens avsløringer har vært kostbare for industrien, sies det. Det anslås at den multinasjonale supermarkedkjeden Tesco tapte 300 millioner pund i løpet av de første ukene etter at det kom frem hva deres Everyday Value og Beef Quarter Pounders inneholdt. (29 prosent hest.) Jeg har ikke sett noen tilsvarende tall på hva avsløringene har kostet norske dagligvarekjeder og ferdigmatprodusenter. Men det er mye, både økonomisk og på tillitskontoen.

Dette kom på toppen av høstens avsløringer, hvor Forbrukerrådet publiserte en liste over jukseprodukter, som inkluderte grovbrød nesten uten grovt mel, fiskekaker nesten uten fisk og marsipankake helt uten mandler.

Mattilsynet har våknet

Den siste uken har jeg vært i en rekke ulike debatter om hesteskandalen. Felles for alle er at det hersker en rørende enighet: Slik skal det ikke være. Industrien og handelen lover innskjerping av rutinene. Mattilsynet har våknet opp fra sin lange dvale og kunngjør at de skal begynne å foreta DNA-testing av kjøtt. De som står bak jukset blir fordømt som juksemakere og kriminelle.

Tildekker mer enn det klargjør

Denne debatten, og dette ofte nærmest hysteriske fokuset på hestekjøtt – som om det skulle være farlig i seg selv – står i fare for å tildekke mer enn det klargjør.

Den amerikanske forfatteren Michael Pollan åpner sin bok The Omnivore’s Dilemma – The Search for a Perfect Meal in a Fastfood World med oppfordringen: «Spis mat». Det høres selvinnlysende ut, for hva ellers? Pollans forklaring og presisering er tankevekkende. Han skiller nemlig mellom «mat» og «matlignende substanser».

I den siste kategorien plasserer han ferdigmaten, farseproduktene, så godt som alle de andre «produktene» som matindustrien spyr ut, som erstatning for ingredienser og råvarer. Drittmaten, om du vil. Skillet mellom disse to kan noen ganger være vanskelig, og kan virke akademisk. Men Pollans definisjon er enkel: Det han kaller mat er ting hans bestemor ville gjenkjent som mat: Planter, fisk og dyr.

Usynliggjør den viktigste uenigheten

Problemet med hestekjøttdebatten, er at den usynliggjør den viktigste uenigheten. Mellom det man litt høytidelig kan kalle «matforkjemperne» og tilsvarende uhøytidelig for «drittmatforkjemperne». Drittmatforkjemperne er rasende, de føler seg lurt, lover mer kontroll, bedre rutiner og vil ha de ansvarlige straffet. Men de vil at ting skal fortsette som nå. De vil at vi skal spise matlignende substanser med tvilsom gastronomisk og næringsmessig kvalitet.

Vi har overlatt en viktig del av livet vårt til en industri som gang på gang har vist at den ikke er tilliten verdig. Vi aner ikke hvem som lager maten vår.

De er opptatt av at ingen skal smugle hest inn i drittmaten deres, fordi hvis det ikke blir skandaler og oppstandelse og fokus på hva vi ønsker at matkulturen vår skal bestå av, vil ingen oppdage hvor hesten egentlig ligger begravet, i hver eneste frysedisk og kjøledisk i hver eneste dagligvareforretning i hele landet.

De siste årene er det blitt økt fokus på betydningen av å leve sunt. Myndighetene oppfordrer til én time fysisk aktivitet hver dag. Og vi vet alle at det å være sammen i familien, foreldre og barn, er helt sentralt for en god oppvekst og god livskvalitet. Vi har mer fritid og mer penger enn noen sinne.

Aner ikke hvem som lager maten vår

Samtidig hersker det fortsatt en holdning om at maten vår bør være så billig og lettvint som mulig, og at den aller helst bør være laget ferdig for oss. Dette har spart oss tid og penger, men det har også ført til en umyndiggjøring. Vi har mistet kontrollen over en viktig del av tilværelsen, overlatt en viktig del av livet vårt til en industri som gang på gang har vist at den ikke er tilliten verdig. Vi aner ikke hvem som lager maten vår.

Eller, det vil si, vi gjør det nå. Ferdigmaten, enten merket på pakken er Findus, eller Rema, Ica, Coop eller NorgesGruppen, er laget av selskap som Comigel. Den er ikke tilberedt på et kjøkken. Heller ikke på en fabrikk. Men på et titall forskjellige steder – ofte i mange land – så utblandet og sammensatt at ingredienslisten ser ut som om noen har forsøkt å lage et avansert våpen, av en rekke ulike bedrifter som ikke føler noe ansvar for annet enn én ting.

Oppvåkning

God mat behøver ikke være dyr, og trenger ikke kreve lang tilberedelse. Men den krever, på samme måte som alt annet som betyr noe, at man bryr seg. Den beste måten å forhindre den neste matskandalen, er ikke ved bedre rutiner i industrien, men hjemme på kjøkkenet i de tusen hjem. Ved at vi bruker matskandalene som en oppvåkning og velger bort drittmaten til fordel for mat – grønnsaker, fisk og kjøtt. Da kan det til og med smake med en skikkelig hestebiff i ny og ned.