Nei til føleri om Norge

Reklamemann Ingebrigt Steen Jensen føler at det er feil å selge statlige eierandeler. Det har han formidlet på Facebook, noe som har utløst over 11 000 likes, en flott respons fra 0,2 prosent av befolkningen. Mer skal ikke til før Jensen utnevner seg til Folkets talsmann i Dagsnytt 18. Ifølge vår talsmann liker ikke vi at Regjeringen vil selge Flytoget, eller redusere statens andel av aksjene på Oslo Børs fra 35 til 32 prosent.

«Bestemor på anbud» 2.0

Det er lett å smile av Jensens emosjonelle utbrudd mot nedsalg, men Regjeringen bør ikke le. Nettopp denne typen følelser har det med å utvikle seg til en stemningsbølge som kan bli plagsom langt inn i neste valgkamp.

Slagordet «Nei til salg av Norge» er vel så effektiv som «Bestemor på anbud». Brutalt upresist, naturligvis, men djevelsk effektivt i debatten. Næringsminister Monica Mælands lett formalistiske «spre eiermakt» har ikke en sjanse i møte med «Nei til salg av Norge!».

4,9 mill liket ikke

Om ikke Steen Jensen er mottakelig for en dypere diskusjon av temaet, er kanskje noen av de 4.998.900 nordmennene som ennå ikke har liket Facebook-innlegget hans det.

Da kan eierskapsmeldingene til den sittende og den forrige regjeringen være et greit sted å begynne. I den rødgrønne regjeringens melding fra 2011 ble det kjent at regjeringen ønsket å selge aksjene i tapssluket SAS. Næringsminister Trond Giske gikk også inn for å selge Cermaq og å børsnotere eiendomsselskapet Entra. Ingenting av dette utløste noen Facebook-aksjoner. Disse bitene av Norge var tydeligvis greie å selge – da.

Pur ungt arvesølv

Men så kom Flytoget, dette selskapet som både den sittende og forrige regjering har plassert i gruppen «selskaper med forretningsmessige mål» i eierskapsmeldingene.

I den kategorien finnes alle selskapene som Staten eier for å tjene penger, først og fremst.

Det er i denne gruppen vi finner selskapene Regjeringen nå ønsker å selge helt.

Selskapene er ikke hentet fra de andre kategoriene i meldingen: Selskaper der Staten ønsker nasjonal forankring av hovedkontor (typisk Statoil DNB og Telenor), selskaper med andre spesifikt definerte mål ut over det rent forretningsmessige (typisk Posten, NSB og Statkraft), og selskaper som er underlagt sektorpolitiske mål (typisk Vinmonopolet, Statnett, NRK og Gassco).

I «hovedkontorgruppen» har Regjeringen varslet at den vil selge seg noe ned i enkelte selskaper, men at den vil sikre seg negativ kontroll – og dermed hovedkontor – gjennom en eierandel på minst 34 prosent.

Grunner til å selge

Når Staten eier for å tjene penger, bør vi, som eiere av Staten, så å si, være opptatt av at det skjer på en fornuftig og lønnsom måte.

Mange av selskapene Staten eier er lønnsomme, men som eier kan det likevel være fornuftig å selge.

Det kan skyldes ønsket om å spre risiko, ved å plassere salgskronene i et bredere utvalg av bransjer og verdipapirer. Oljefondet bygger som kjent på den logikken, og ingen ville komme på å flytte penger fra fondet inn i en 100 prosent eierandel i et flytogselskap et eller annet sted.

Dessuten kan det være grunner til å plassere pengene andre steder.

Ja, Norge har mye penger, men omprioritering også av investeringer behøver ikke være et ikke-begrep av den grunn.

Eller det kan, som Regjeringen argumenterer for, skyldes ønske om å redusere Statens dominerende posisjon som eier i Norge. Så er det lett å raljere med det, når andelen av statlig eide aksjer på Oslo Børs eventuelt reduseres med skarve tre prosentandeler, men det er da noe.

Den gode, passive eier

Selskapene og eierandelene som foreslås solgt tilhører ikke dem der det norske folk har noen innflytelse å snakke om, uansett hvor mye Audun Lysbakken skulle ønske at det var slik. Staten har vært en god eier nettopp fordi den har vært en passiv eier – den har ikke blandet seg nevneverdig inn i driften på merkbart vis, med Trond Giskes Telenor-krumspring som et underholdende og resultatløst unntak.

Nøkternt om eierskap

Eierskapsmeldingene til dagens og forrige regjering er godt lesestoff. De drøfter, med utgangspunkt i forbausende små politiske forskjeller, hvorfor Staten skal eie, og hvordan Staten skal eie. Det er usannsynlig lite emosjonelt, heldigvis, akkurat like lite emosjonelt som Ingebrigt Steen Jensen driver sin egen butikk.