I høst leste vi i Aftenposten om Marianne og Adrian på 13 år som har cerebral parese. Tvillingene spør: Får vi jobb som voksne? De ønsker å bli sett på som en ressurs. Paradokset er at avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA) er like gammel som tvillingene. En ny IA-avtale forhandles i disse dager.

I vel 13 år har politikere, LO og NHO snakket om delmål 2 i IA-avtalen, å få flere funksjonshemmede i jobb. Handlingsplaner, jobbstrategier, konferanser

og mediefokus. Etterfulgt av evalueringer som er knusende. Siste utspill er fra statsminister Erna Solberg (H), som ønsker flere funksjonshemmede i jobb.

Fra utdanning til jobb

Vi skal ikke kaste bort tid på hva som gikk galt, eller fordele skyld. Vi som skriver, har selv cerebral parese med synshemning. Vi har levd i håpet om et mer inkluderende arbeidsliv, men nå må det nytenking til.

Utover grunnutdanning har vi hver for oss 110 studiepoeng videreutdanning i flere fag.

Mener arbeidsgivere og Nav at funksjonshemmede som tar bachelor eller mastergrad ikke er klare for arbeidslivet? Har vi «snille» karakterer, slik at vårt vitnemål ikke er interessant?

I Fædrelandsvennen i høst skrev Tone Mørk, direktør i Statlig spesialpedagogisk tjeneste, at en ny IA-avtale må ansvarliggjøre utdanningene til å skape gode overganger til jobb.

Etter eksamen gikk våre medstudenter raskt ut i jobb, vi derimot havnet på arbeidsevnevurdering hos Nav. Deretter flere år med tiltak.

Runddansen med tiltakene i Nav

En av oss er ikke «tapt bak en rullestol». Hun så muligheten til å selge sosionomkompetansen til Nav selv. Men fikk til svar: «Nei, du kan ikke jobbe hos oss, men tiltak skal vi finne til deg». I stedet fant hun en praksisplass selv.

I et hett arbeidsmarked som skrek etter arbeidskraft, begynte førskolelæren av oss å få uttelling, etter syv år på ulike tiltak. Med en solid dose lønnstilskudd fra Nav og et ja på spørsmålet: «Kan du spille LUDO med ungene uten at de lurer deg?», fikk førskolelæreren jobb i barnehage.

Så det ordnet seg for dere begge, tenker du? Også folk uten funksjonshemning sliter på arbeidsmarkedet, så hva klager vi over? Jo, utfordringen med IA er at i likhet med sykelønnsdebatten er mye fokusert på tiltak eller midlertidige ansettelser. Funksjonshemmede er like forskjellige som folk flest. For noen kan tiltak i Nav som praksisplasser og lønnstilskudd være en løsning. Men skal vi få enda flere i jobb, må fokuset utvides til også å gjelde ordinære virkemidler (se punktliste under).

Ta oss på alvor!

Når det er seks måneders prøvetid i de fleste stillinger, er det en gåte for oss hvorfor arbeidsgivere ikke kan gi oss en sjanse. NOU-utredningen «Fra bruker til borger» påpekte i 2001 behov for systematisk holdningsendring på alle samfunnsnivå. Når folk flest tar karrière i arbeidslivet som en selvfølge, sliter vi med transport og manglende funksjonsassistanse.

Suksess for en ny IA-avtale er at arbeidsgivere tar oss og tusenvis av andre i samme situasjon på alvor. Ledere og kolleger må få en felles eierskapsfølelse til delmål 2. Målene i IA har i praksis blitt en «meny» for spesielt interesserte. Hvorfor skal min arbeidsplass være inkluderende når konkurrentene ikke er det? Skal ikke det offentlige være et forbilde? En må gjenreise IA-arbeidet slik at alle delmål er forpliktende. Både ledelse og kolleger på arbeidsplasser må føle at IA er nyttig.«Hvorfor har du ikke fått jobb før», ble vi spurt på intervju. Hva skulle vi svare? At det er fordi vi mangler erfaring med sommer og småjobber i studietiden? Venner og Nav rådet oss til ikke å skrive om funksjonshemningen, for da kommer man ikke på intervju. I våre mange skreddersydde søknader fokuserte vi på faglige kvalifikasjoner. Hysjrådet fulgte vi ikke, et dilemma, men vi valgte å beskrive funksjonshemningen som en ressurs.

Ethvert arbeidsforhold bygger på gjensidig tillit mellom arbeidsgiver og arbeidstager. Med diskriminerings— og tilgjengelighetsloven fra 2009 fikk arbeidsgivere en plikt til aktivt å fremme likestilling, og forebygge diskriminering.

Underlig nok risikerer vi å bli diskriminert hvis vi er åpne om funksjonsnedsettelse.

For å få flere i jobb må en flytte fokus fra individuelle tiltak i Nav som oppleves «kunstige», til løsninger som er godt innarbeidet i arbeidslivet. Eksempler er traineeprogrammer, redusert arbeidsgiveravgift og gjennomgang av skattesystemet (se punkter under).

Mer forpliktende holdningsendringer må til. Videre må IA-avtalen utvides til å omfatte utdanning. Rent konkret må utdanningers innhold optimaliseres for god overgang til arbeidslivet. Da kan en ny IA-avtale bli realisme fremfor utopi. Som vi innledet med håper vi at Marianne og Adrian opplever et mer inkluderende arbeidsliv når de søker jobb.