Fordommene spiser tankene til frokost

Det er ikke så ofte at økonomer skriver bøker som blir internasjonale bestselgere. En av dem som har gjort det, heter Thomas Piketty. Han snakketi Oslo forrige fredag. Da jeg hørte på ham kom jeg til å tenke på en av de andre stjerneøkonomene, Daniel Kahneman. Den israelsk-amerikanske nobelprisvinneren i økonomi ga ut boken «Thinking fast and slow» i 2011, og boken er nyttig i å ha minnet når for eksempel høstens ordskifte om ulikhet skal analyseres.

Piketty om ulikhet

Thomas Piketty snakket om ulikhet, og hvordan de rikeste har reist fra alle oss andre økonomisk de siste 20-30 årene.

Franskmannen snakket om et tema som har luntet av gårde som en debatt i Norge i hele høst, kanskje først og fremst utløst av diskusjonen om formueskatt. Minerva ga ut et eget nummer som handlet om ulikhet for noen uker siden, der høyresidens forhold til ulikhet ble problematisert. I forrige uke kom OECDs rapport «Focus on Unequality and Growth», enda et bidrag i debatten om ulikhet.

Intuisjon mot logikk

Hva har Daniel Kahneman med dette å gjøre? Han kan forklare hvorfor en debatt om et tilsynelatende enkelt tema som ulikhet gang på gang ender i en debatt om for eller mot ulikhet, fremfor i en debatt om hva som motvirker ulikhet.

Kahneman forklarer vår tenkemåte med å dele den i to systemer. System 1, som vi kan kalle intuisjonen, eller magefølelse. System 2, som vi kan kalle den logiske, nysgjerrige og bevisste tenkemåten.

De fleste av oss bruker begge systemene når vi tenker. Kahneman problematiserer hvordan det går hvis vi bare bruker system 1, altså går inn i problemstillinger på en måte preget av vane, høyt tempo, lite refleksjon, ja, automatikk.

Vi er fulle av fordommer

Det er mye lettere å bruke system 1 når vi tenker, for det krever så lite av oss. Eller som tidligere politisk redaktør i Bergens Tidende, Sjur Holsen, formulerte det i sin kommentar om boken:

« Vi er intellektuelt late, fulle av fordommer, og vi trekker konklusjoner på sviktende grunnlag hele tiden».

Utfordringen med å bruke tenkesystem 2 er selvsagt at det krever så mye av oss. Det krever at vi faktisk hører etter hva folk sier, at vi staller opp fordommene våre for en stakket stund, og ikke minst – og kanskje vanskeligst – at vi tar inn over oss at vi vet nesten ingenting.

Politikere på autopilot

Når OECD kommer med en rapport om ulikhet og vekst, som organisasjonen gjorde 9. desember, er det derfor ganske forutsigbart hvordan norske politikere kommenterer rapporten. De har knapt rukket å lese den før de trekker den rett inn i det hjemlige ordskiftet, og hekter den på kjente argumenter.

SV og Arbeiderpartiet leser rapporten som en utvetydig omfavnelse av deres argumenter om skatt. Høyre leser den like utvetydig som en støtte til tiltak for å få flere i arbeid.

Realiteten – silt gjennom mine fordommer, selvsagt — er at rapporten diskuterer flere forhold ved ulikhet, hva som fører til ulikhet og hva som kan gjøres mot ulikhet. Både Høyre og Arbeiderpartiet er inne på gode svar, men ingen av dem – heller ikke OECD - har alle svarene, slik jeg leser rapporten.

Ferdigtygde standpunkt

Det politiske ordskiftet har imidlertid en logikk som tilsier at partiene saumfarer slike rapporter med det ene for øye: Å finne nytt belegg for standpunkt de allerede har. Det er et kroneksempel på at tankesystem 2 ligger i dvale, mens tankesystem 1 går på høygir. Allerede ferdigtygde standpunkt styrer måten vi oppfatter ny informasjon på, og hvordan vi vektlegger det andre sier.

Pikettys bibel

Derfor blir også Piketty lest svært ulikt.

Deler av venstresiden leser ham helt ukritisk, de bekjenner seg til konklusjonene i boken, og stiller ingen spørsmål. Piketty blir selve beviset på at Regjeringens skatteendringer er en historisk feil. Deler av høyresiden leser ham med sin versjon av dugg på brillene. De er så kritiske at de ikke klarer å fange opp noe av verdi i bokverket, mens de velter seg i et hvert stykke data som ikke er helt perfekt, og slår fast at det undergraver hele boken.

Det smarteste er å lese selv, vel vitende om at de aller fleste av oss vil gå i fellen, og først og fremst lagre poenger som samsvarer med det vi allerede mener.

Tanker til frokost

Kahneman utfordrer måten vi tenker på, noe som ikke minst er relevant for journalister, som dekker alle disse debattene. Måten han beskriver tenkemåter på er nyttig for evnen og viljen til å ta inn ny informasjon, og å yte ulike kilder rettferdighet. Nå er det kanskje fristende å tenke: «Ja, så dårlig som den norske journaliststanden er, vil det gjøre seg med en bok om tenkning». Da er det like fristende å svare: Prøv å bruke tenkesystem 2, og se om det er noen nyanser å plukke opp også her.

Det heter seg at kultur spiser strategier til frokost. La oss legge til at fordommer spiser tankene til frokost..