På vei mot Downton Abbey?

Dette er en utvikling den sittende regjeringen vil forsterke, og som sentrum-venstre ikke har tatt tilstrekkelig tak i.

For 100 år siden var inndelingen av mennesker i «upstairs & downstairs» sett som en naturgitt orden i mange miljøer. Slik er det ikke lenger. Likevel er verdens vestlige demokratier nå på rask vei mot en inntektsfordeling som er enda skjevere enn den som skildres i TV-serien Downton Abbey .I Norge ser vi den samme trenden. Store forskjeller blir et samfunnsproblem som må møtes på en helt annen måte fremover.

Et vannskille

Den franske økonomen Thomas Piketty har nylig skrevet boken Kapital i det 21. århundre. Boken er omtalt som den viktigste i dette tiåret, og ledende økonomer hevder at den lager et vannskille i forståelsen av økonomi, politikk og marked.

Piketty viser, gjennom en imponerende sammenstilling av data, at ulikheten i den vestlige verden øker kraftig. Det er all grunn til å tro at dette vil fortsette i tiden som kommer. Han spår at vi er på full fart tilbake til en økonomisk fordeling som minner om den vi hadde på slutten av 1800-tallet.

De økende forskjellene kan ikke reduseres til et fattigdomsproblem eller et problem bare for dem som rammes direkte av fattigdom. Alle rammes når forskjellene blir for store. Det gjelder ikke bare for dem som har minst, men også for dem som har mest, og ikke minst for flertallet i midten.

Våger mer og jobber mer

Blant dem som klarer seg litt bedre enn snittet, har mange en oppfatning av at de som vil ha utjevning rett og slett er misunnelige. At grunnen til at noen har mye mer, er at de våger mer, jobber mer og derfor selvsagt fortjener mer.

Dette er jo selve grunnlaget for den amerikanske drømmen om at alle kan lykkes hvis de bare står på.

Pikettys forskning slår bena under slike forestillinger. Han viser at de som har tilgang til kapital alltid har et forsprang, og det forspranget bare øker og øker.

De rike blir rikere

Pikettys svært veldokumentert teorier er enkle å forstå: Kapitalinntekter øker mer enn lønnsinntekt i alle i-land. Derfor vil de som er rike fra før, stadig ta en større andel av de totale ressursene.

Historisk er denne effekten i noen perioder blitt satt til side av store hendelser som første verdenskrig, depresjonen på 30-tallet, andre verdenskrig og til sist gjenoppbyggingen etterpå.

I de tre første hendelsene ble mange store formuer sterkt redusert eller ødelagt, og etterkrigsfasen med gjenoppbygging ga sterke vekstimpulser i økonomien. Dette førte til at lønningene økte mer enn kapitalinntektene, og forskjellene ble mindre.

De siste 30 årene har imidlertid den underliggende dynamikken som gir økte forskjeller fått virke uten slike «forstyrrelser». Uten omfattende politikkendringer vil denne utviklingen fortsette. Det vil bety stadig større økonomiske forskjeller i verdens i-land. Hva du arver blir stadig viktigere, egen innsats og hva du selv skaper får mindre å si for hva du ender opp med.

De som har vært heldige

Dette vil føre til en verden som minner om 1800-tallet, der den økonomiske eliten i all hovedsak hadde arvet sin rikdom, ikke arbeidet for den. Det er dermed ikke slik at rikdom tilfaller «de som fortjener det», men de som har vært heldige ved tildelingen av foreldre.

Kontrasten til idealene for en markedsøkonomi der innsats og talent skal være avgjørende for suksess, er stor. I fremtiden vil Forbes liste over verdens 400 rikeste, eller bladet Kapitals norske variant, ikke domineres av folk som har grunnlagt nye selskaper og bygget dem opp, men av barnebarna til dem som er rikest i dag.

Endring i riktig retning

Samfunnets ressurser kanaliseres dermed ikke til de med de beste ideene og evnene, men til dem som har arvet og forvalter penger snarere enn å tjene dem. Vi som er opptatt av individets frihet og muligheter må derfor være opptatt av å endre dette i riktig retning.

Den økende ulikheten er altså problematisk langs flere dimensjoner. Ikke bare river den ned følelsen av fellesskap og tillit, og fører til økte sosiale og helsemessige problemer. Lavere gjennomsnittlig levealder, dårligere helse og mer kriminalitet er bare noen av følgene av stor ulikhet. Økte transaksjonskostnader er også en del av prisen samfunnet må betale.

Ser man til land som Storbritannia og USA kommer de skandinaviske landene fortsatt godt ut når det gjelder egalitære strukturer. Sammenlignet med de fleste andre land er forskjellene fortsatt små i Norge, men trenden er entydig også her hjemme. De høyeste inntektene øker langt raskere enn de laveste, noe både internasjonal og norsk forskning viser. Vårt land kan bli blant dem som vil oppleve de største endringene fremover, det er bare å se til Sverige.

Har Erna Solberg (H) og Siv Jensen (Frp) noe ønske om å hindre denne utviklingen? Deres store engasjement for å redusere skattene til dem som har mest fra før er skritt i helt feil retning, både for mennesker, næringsliv og nyskapning.

Men det er også svært urovekkende at sentrum-venstrekreftene i samfunnet vårt ikke er seg nok bevisst hvor alvorlig dette problemet er. Ei heller evner disse partiene og deres ledere å samarbeide for å få på plass politikk og redskaper som kan styre oss i riktig retning, til tross for at de tilsammen har flertallet av norske velgere i ryggen.

Sette ulikheter på agendaen

Alt det sentrum-venstre-partiene står for tilsier at de nå må sette ulikhet på agendaen. Og de må gjøre det sammen dersom vi skal evne å skape ny utvikling mot mer likhet, frihet og tillit. Agenda skal bidra hele veien. Downton Abbey gjør seg best på TV.