Sentralbanksjefen rettet en advarsel til bankene i årstalen om «å vise forsiktighet ved utdeling av utbytte».

Han sa videre at «en reduksjon i lønninger er absolutt nødvendig», og «normen må settes etter de lønninger som betales i eksportindustrien, altså hva utlandet vil betale for de norske produkter». «Selvsagt er det viktig at også lønningene må ned for funksjonærer av høyere og lavere grad.» Han avsluttet talen med å minne om at en kredittvekst ut over en passende mengde innebar en betenkelig fare.

Du husket kanskje ikke at sentralbanksjef Olsen brukte akkurat de formuleringene, og det er helt riktig. Det var en annen sentralbanksjef, Nicolai Rygg, som sa dette i den aller første årstalen i 1922. Historien viser at for mye kreditt i gode tider og for lite i dårlige tider, forsterker svingningene i økonomien. Hadde vi lært av Ryggs enkle, men tidløse råd om at en kredittvekst ut over en passende mengde innebar en betenkelig fare, hadde vi trolig unngått både jappetid og bankkriser.

Greier vi ikke å lære av historien? Eller vil vi ikke?

Hva er penger?

Penger er et byttemiddel. Fra tidlige tider ble gull eller sølv benyttet som byttemiddel, etter hvert ble det mynter og sedler, som kunne byttes inn i en gitt mengde sølv eller gull. Historisk har konger i krigsperioder redusert gullverdien i pengene til de ble verdiløse. Banker ble først vanlig i Norge på midten av 1800-tallet. Den grunnleggende idé for sparebankvesenet var at bankene skulle være hjelp til selvhjelp.

Et trygt sted for vanlige folk å spare pengene sine, og et sted de kunne få litt avkastning på sparepengene. Mange steder vokste bankene frem i forlengelse av bygders kornkammer.

Etter uår og hungersnød ble det vanlig mot slutten av 1700-tallet å danne lokale kornkamre, der korn ble samlet inn i gode tider, for å lånes ut i dårlige tider. Hele bygden sto sammen i gode og dårlige dager. Det var de samme personer som var aktive i politikk og næringslivet som startet og drev sparebankene fra de første sparebankene ble stiftet på midten av 1800-tallet.

Verdien på pengene ble bestemt av kongen, og etter hvert av regjeringens økonomiske politikk.

Bankkrise på 1920-tallet

Under krigsårene ble gullinnløsningsplikten for norske kroner opphevet, noe som førte til en firedobling av pengemengden. Norge opplevde en kraftig boom under første verdenskrig og i etterkrigsårene, med kraftig vekst i kreditt og inflasjon. Antall banker hadde økt kraftig.

Den høye inflasjonen var i ferd med å ødelegge norsk økonomi. For å få balanse i økonomien ville Norge føre kronekursen tilbake til gullstandarden fra før første verdenskrig. Det innebar samme type økonomisk innstramming som vi ser i Sør-Europa i dag. Arbeidsledigheten steg raskt, lønninger ble kuttet og bedrifter gikk konkurs.

«I 1925 ble det etablert et privat selskap, kalt A/S Securitas, som hadde som eneste formål å støttekjøpe aksjer i de tre største private bankene som var igjen»

Frykt for bankkonkurser gjorde at regjeringen i 1921 bevilget 15 millioner kroner til innskudd i banker for å sette dem i stand til å møte forbigående vanskeligheter.

Sentralbanksjef Rygg ville ikke bruke av valutareservene. «Gullet er vor reserve, og det skal bli anvendt når det virkelig trenges, og når man kan oppnå noe som har virkelig verdi.»

Den norske kronen var direkte eller indirekte knyttet til sølv eller gull nesten uavbrutt helt frem til sammenbruddet av valutasamarbeidet Bretton-Woods, i 1971. Etter det har verdien på norske kroner vært knyttet opp til forventningen om at Norges Bank vil greie å opprettholde kjøpekraft på pengene våre. Norges Bank solgte alt gullet sitt i 2004, og er i dag en av svært få sentralbanker som ikke har gullreserver.

Hvem bestemmer renten?

I de tidlige tider ble renten bestemt av bankene selv. Bankene tok imot innskudd og lånte disse videre ut til lånekunder med et påslag på renten. Det var ikke uvanlig at de som fikk jobb som kasserer i sparebanken måtte stille kausjon for bankens forpliktelser. Med så sterke incentiv til å kredittvurdere sine kunder, ble da også tapene små.

Utlånsrenten i mange sparebanker lå stabilt mellom 5-7 prosent i 110 år. Først utover på 1970-tallet begynte renten å avvike fra det nivå vi kjenner igjen som et «normalt» rentenivå.

Med sammenbrudd av valutasamarbeidet i 1971, ble det lettere å øke pengemengden. Sentralbanker kan trykke opp penger uten å ta hensyn til gullbeholdningen.

Private banker låner penger i sentralbanken, for å låne dem videre ut til kundene. Kun en liten andel blir holdt som sikkerhet.

Pengemengden og kredittveksten steg kraftig etter 1970. I Norge fikk bankene lett tilgang på lån i utlandet, etter at Norge ble en oljenasjon. Frem til 1980-tallet ble kreditten regulert i Norge og renten ble bestemt av regjeringen. Selv etter at kredittmarkedene ble deregulert på 1980-tallet, ble renten fortsatt bestemt politisk. Og renten ble satt lavt. Norges Bank på sin side var pålagt å holde valutakursen stabil mot Europa. Utlånsveksten var på rundt 30 prosent i 1984, -85 og -86. Ingen hadde ansvar for å dempe veksten i kreditt.

Renten på begynnelsen av 1990-tallet ble holdt høy til tross for den dype nedturen. Årsaken var at Norges Bank skulle forsvare valutakursen. Historien gjentok seg, pengepolitikken forsterket både oppturen og nedturen, og Ryggs formaninger om at en kredittvekst ut over en passende mengde innebar en betenkelig fare, var glemt.

Privat kapital reddet banker

Bankkrisen på 1920-tallet viste seg å bli mer langdryg enn det Rygg hadde sett for seg i årstalen i 1922. Etter at flere mindre banker hadde gått overende, ble det i 1925 etablert et privat selskap, kalt A/S Securitas, som hadde som eneste formål å støttekjøpe aksjer i de tre største private bankene som var igjen; DnC, Kreditkassen og Bergens Privatbank for å unngå et bank-run på de bankene. Private kapitalister stilte garantier for 20 millioner til slike støttekjøp.

Det var representanter for de store næringer i Norge på den tid som stilte opp med kapital; redere, Rederiforbundet, Hafslund, Borregaard, Lilleborg, Akers Mek., Steen & Strøm og Christiania Glasmagasin. Både selskapet og operasjonen var hemmelig, og det var bare sentralbanksjef Rygg og en håndfull embetsmenn i Finansdepartementet og Skatteetaten som var informert.

For Norges Bank ble A/S Securitas et virkemiddel i pengepolitikken. På samme måte som den europeiske sentralbanksjefen i dag argumenterer at ekstraordinære tiltak i form av støtte til banker i kriseland er en del av pengepolitikken, kunne Rygg argumentere for at det ikke ville være mulig å oppnå paritet for den norske kronen uten å skape ro og tillit til banksektoren.

Den viktigste grunnen til at Rygg tillot et så utradisjonelt virkemiddel, som et privat selskap som støttekjøper bankaksjer, var at han så inderlig vel forsto hvor utsatte banker var for psykologi og bank-run.

Fallende aksjekurser ble sett på som et tegn på at banken gikk dårlig, og kundene begynte å trekke pengene ut av banken. Gjennom en beroligende virkning på aksjemarkedet skapte støttekjøpene et vern om bank— og kredittmarkedene, og derigjennom en stabilitet for kronen.

Så hvorfor lærer vi ikke av historien?

Det ser ut til at hver generasjon får sin bankkrise. Kanskje handler det om menneskets natur, og en iboende optimisme. De sier at de dyreste ord i det engelske språk er «this time it’s different». Historien viser oss at det ikke er tilfelle.