«EUs siste sjanse»

Denne uken byttet EU-kommisjonen mannskap. Det er en stor begivenhet, for kommisjonen er det nærmeste EU har en regjering. Sjefen selv, portugiseren José Manuel Barroso, har sittet i hele ti år.

Den nye EU-kommisjonen innledet sin første arbeidsuke med å legge frem nye økonomiske prognoser. De forteller at håpet om å få litt fart i økonomien, bare var det — et fromt håp. Nå heter det, som vanlig de siste årene, at neste år begynner den virkelige oppgangen.

Problemet er at massearbeidsledigheten har bitt seg fast i mange land. Håpløsheten brer seg.

Den nye kommisjonspresidenten, Luxembourgs mangeårige statsminister Jean-Claude Juncker, har sagt at kommisjonen han leder, representerer «EUs siste sjanse».

Det er sterke ord, nesten utrolige, når de kommer fra EUs frontfigur nummer én.

«Velgerne mister tiltroen til oss, og ekstremistene på høyre og venstre side biter oss i foten», sa Juncker i en tale til Europaparlamentet.

EU kommer etter alle andre

Bildet av EU som sinken i internasjonal økonomi, blir tydeligere og tydeligere.

For to år siden reddet sjefen for Den europeiske sentralbanken (ESB), Mario Draghi, euroen. Han stanset spekulasjonene som drev opp rentene i kriselandene i sør. ESB vil gjøre «alt som er nødvendig» for sikre euroens fremtid, sa Draghi. Det smakte av et løfte om at banken, om nødvendig, ville kjøpe statsobligasjoner i land som Hellas.

Det var litt av et linjeskift. Men den økonomiske utviklingen - for folk flest og for næringslivet - forble nesten like svak.

I en tale i august som fikk stor oppmerksomhet, ga Draghi en sterk, nesten følelsesmessig beskrivelse av virkningen av arbeidsledigheten i Europa, både på det menneskelige plan og for Europas økonomiske fremtidsmuligheter.

Han sammenlignet med utviklingen i USA. Der var ledigheten like høy etter finanskrisen i 2008-9, men nå er den nesten halvert.

Mange har lest Draghis tale som en indirekte kritikk av sparepolitikken i Europa.

I sin tale pekte han blant annet på at land som USA og Japan har egne sentralbanker som ikke står overfor samme begrensninger som banken han leder. Han kom derfor med en oppfordring til eurolandene om at de må finne måter å bruke mer penger over budsjettene på - og å bruke dem på en smartere måte.

Det hørtes nesten ut som et indirekte angrep på EUs budsjettpakt. Den pålegger selv de landene med sterkest finanser å kutte, for å redusere statsgjelden.

Selv Japan har lagt om

Gradvis er Japan blitt det nye skremmebildet for Europa. Landet er aldri blitt seg selv igjen etter den finansielle krisen rundt 1990. I årevis har Japan vært plaget av fallende priser. Det har lokket forbrukerne til å utsette sine innkjøp - fordi det da blir billigere desto lenger de venter.

Faktum er at europeisk økonomi har begynt å ligne på Japans. Det mest skremmende med prognosene fra den nye EU-kommisjonen var at anslaget for inflasjonen i 2015 ble kraftig nedjustert, til 0,3 prosent. Da er ikke en japansk deflasjonsspiral med fallende priser så veldig langt unna.

I slutten av forrige uke overrasket den japanske sentralbanken - til slutt - hele verden med å annonsere at banken ville følge i USAs og Storbritannias fotspor og trykke penger som også kan lånes ut til staten - i store mengder.

Alt som er nødvendig - igjen?

Slik øker Japan presset på en splittet europeisk sentralbank.

Det er traktatfestet at ESBs oppgave «bare» er å sørge for å holde inflasjonen nær 2 prosent. Men sentralbanken har ikke engang oppfylt sitt eget mandat. Inflasjonen synker mot null.

I går vant Mario Draghi en viktig seier. Han fikk hele styret i ESB med på å skrive under på at banken skal øke sine utlån kraftig. Like viktig: Hvis dette ikke får opp temperaturen i økonomien, sier banken seg nå villig til å ta i bruk nye virkemidler.

Hva det innebærer, er ikke klart. Men det lukter Japan.

Jean-Claude Juncker har på sin side tatt til orde for et eget investeringsprogram på 300 milliarder euro. Men det er uklart hvor mye som er nye penger - og om investeringene må skje innenfor budsjettrammene som EU-landene allerede er forpliktet til å følge.

Mario Draghi reddet euroen. Kanskje har han også bedre muligheter enn Juncker til å gi europeisk økonomi en vitamininnsprøytning.