Gjennom mange år – også foran siste valg – har vi hatt en debatt om reduksjon eller avvikling av formuesskatten.

Minstefradraget er hevet i flere runder, sist for 2014, etter forslag fra rødgrønne regjeringen. Samtidig er skattesatsen ble redusert fra 1,1 til 1 prosent etter forslag av Regjeringen Solberg. Begge deler er fornuftig, men løser ikke alle problemer.

Formuesskatten er gjennomhullet som en sveitserost. Det fremgår med all mulig tydelighet av en undersøkelse presentert i Aftenposten i går. En skatt som blant annet skal skape større utjevning og rettferdighet, er også blitt en tilfeldig skatt. Dette er en utfordring som ingen så langt har villet ta tak i.

EN FORMUESSKATT på en prosent er høy, særlig når rentenivået er så lavt som nå.

Hva skatten blir i praksis, er en helt annen sak. De rikeste i landet betaler i gjennomsnitt "bare" 0,35 prosent av formuen i formuesskatt, altså en tredjedel av skattesatsen på en prosent.

Like oppsiktsvekkende er det kanskje at den faktiske prosentsatsen som milliardærer betaler, varierer kolossalt, fra 0,78 prosent for Kjell Inge Røkke til 0,01 prosent Petter Stordalen.

Dette er faktisk villet politikk. Nesten alle politiske partier har sviktet når det gjelder mot til å beskatte ulike former for formue likt. Resultatet er en skatt som rammer tilfeldig.

Det den mildere beskatningen av næringseiendom, som verdsettes kunstig lavt ved ligningen, som slår inn. Samtidig er det lettere å finansiere eiendom med lånte penger – som går til fullt fradrag når nettoformuen skal beregnes.

Politiske partier som ellers er uenige om andre sider ved formuesskatten, står i hovedsak sammen om at eiendom skal beskattes lavt. Det gjelder særlig bolig og fritidseiendom, men et langt stykke på vei også næringseiendom.

Derfor slipper hotellkongen Petter Stordalen billig unna, mens industrieier Røkke relativt sett må betale langt mer.

I en mellomposisjon havner en investor som Jens Ulltveit-Moe. Han forklarer hvorfor så mange forsøker å plassere så mye som mulig av formuen i eiendom: "Eiendom er grovt underbeskattet i Norge og følgelig overinvesterer vi i eiendom."

Derfor er ikke utformingen av formuesskatten bare tilfeldig; den oppfordrer til feil ressursbruk.

REGJERINGENS langsiktige mål er å avvikle formuesskatten. Men den har selv stilt et vilkår: Konsekvensen av å fjerne formuesskatten må ikke bli at det skapes en ny gruppe nullskattytere.

Den viktigste innvendingen mot formuesskatten er at den kan skape likviditetsproblemer for selvstendig næringsdrivende og småbedriftseiere med svake økonomiske resultater. Men samtidig er formuesskatten den desidert viktigste skatten de rikeste betaler, når vi ser bort fra inntektsskatten fra selskapene de eier.

I realiteten er det vanskelig å komme utenom en form for formuesskatt hvis vi skal betale skatt etter evne her i landet. En person med stor formue har større evne til å bidra enn andre med samme inntekt, men langt mindre formue.

Derfor trenger vi en debatt om hvordan vi kan få en formuesskatt som gjør mindre skade, men likevel bidrar til utjevning.

En lavere skattesats, likere verdiansettelse (med høyere ligningsverdi på eiendom) og økte minstefradrag synes å være veien å gå.