Som leder av Oslo Frp og medlem av finanskomiteen på Stortinget, ble jeg overhodet ikke sjokkert over hva nisjeavisen Finansavisen avdekket i forrige måned. Denne og tidligere regjeringer har ført en innvandringspolitikk som er i ferd med å omgjøre et velstående Norge til et konkursbo. Det som sjokkerer er imidlertid er at journalister og redaktører enten ignorerer eller ikke forstår at regningen for den uvettige høye innvandringen sendes til barna deres.

Etter at Aftenposten.no fortjenstfullt publiserte Hege Storhaugs kronikk der hun blant annet peker på medias informasjonsplikt overfor skattebetalerne som finansierer pressestøtte og NRK, hadde jeg forventet at avisen Aftenposten grep fatt i problemstillingen og konfronterte regjeringen med de nakne fakta. Fakta som Statistisk sentralbyrå (SSB) bekrefter i en kronikk i avisen 7. juni. Men nei, igjen sviktes det. Samtlige tunge medier velger taushet, kan jeg med stor fortvilelse konstatere.

Min by

Da skal jeg som folkevalgt politiker ta på meg informasjons— og konfrontasjonsrollen og fortelle om tilstanden i den byen jeg er aller mest glad i, Norges hovedstad Oslo, byen hvor jeg tilbrakte mine ungdomsår, byen jeg bor i, byen hvor mine barn vokser opp og byen hvor jeg leder det tredje største partiet.

Oslo hadde en sunn kommuneøkonomi. Den sunne økonomien har ikke raknet på grunn av den i media høyt varslede eldrebølgen, men på grunn av Arbeiderpartiets innvandringsbølge gjennom de siste åtte årene, og før dette to Bondevik-regjeringer med Høyre på innvandringsrattet og stort sett samme gassen på pedalen. Så hvorfor kunne ikke Frp si ja til å hedre Munch med bygget Lambda? Selvsagt kunne vi gjort det og sikkert fått stående applaus fra et samstemt medie-Norge. Men, vi gjør det ikke. Det betyr ikke at vi er mindre glad i og stolt av Munchs kunst, men at det finnes et langt mer egnet alternativ til en langt lavere pris. For FrP er en verdig eldreomsorg, folks bomiljø og barns livsutfoldelse viktigere enn prestisjetunge bygninger.

Oslos gjeld har økt dramatisk grunnet innvandringen, særlig fordi ikke-vestlige innvandreres sysselsetting er lav og trygdeuttaket høyt. Konkret er situasjonen slik:

  • Oslos gjeld har økt fra 7 milliarder kroner i 2004 til 30 milliarder kroner i 2014. * Den sterke befolkningsveksten eksempelvis i alderen 1 -19 år, og som er innvandringsrelatert, er langt dyrere enn eldrebølgen. I årene 2015-2030 vil investeringsbehovet ligge mellom 27 og 52 milliarder kroner bare til nye barnehager og skoler. Nye sykehjemsplasser vil kun koste en femtedel av dette, et sted mellom 4 og 10 milliarder kroner.

  • Kun 55 prosent av ikke-vestlige i Oslo i alderen 25 – 61 år er sysselsatte, mot 84 prosent i den norske befolkningen.

  • Resultatet er at mens en norsk husholdnings skatte- og trygderegnskap går i pluss med nesten 4 000 kroner i året, går en ikke-vestlig husholdning i minus med over 100 000 kroner. Da er flyktningene holdt utenfor.

Alle forstår at dette er alarmerende, ikke minst med tanke på SSBs forsiktige prognose som anslår at etniske nordmenn blir en minoritet i Oslo rundt år 2040, og at tre av fire innvandrere da vil ha ikke-vestlig bakgrunn.

Jeg understreker at dette er en forsiktig prognose. Dagens innvandring er så høy at veiskillet i Oslo kan skje allerede på 2020-tallet.

Under administrasjon

Situasjonen for Oslo fremover er så dramatisk at hovedstaden kan bli satt under statlig økonomisk administrasjon.

. Jeg pekte først på de dramatiske tallene presentert i Finansavisen 13.april som viser at en ikke-vestlig innvandrer koster 4,1 millioner i et livsløp, og at dersom dagens innvandringsnivå fortsetter så spises hele oljeformuen og mer til opp. ”Har Finansdepartement noen grunn til å betvile tallene som Finansavisen presenterer, og mener finansministeren at slike kostnader og fremtidige økonomiske forpliktelser vitner om at regjeringen fører en ansvarlig og økonomisk bærekraftig innvandringspolitikk?”Finansministeren betvilte ikke tallene. Men han gikk så langt som det er mulig i å tåkelegge hele problematikken med svada og selvfølgeligheter som at ”høy yrkesdeltakelse” er viktig og at ”rentesats” kan endres og dermed også forutsetninger for Finansavisens regnestykker.

I utforbakke

Ap vet at Norge triller i utforbakke. Ap vet at innvandringen totalt mangler bærekraft. Ap velger likevel å opptre som Keiser Nero da Roma brant i år 64. Han stilte seg opp og skuet over byen mens han spilte på lyren sin.

Under Bondevik-regjeringene var Høyres statsministerkandidat Erna Solberg ansvarlig statsråd på innvandringsfeltet. Den gang var det rekordhøy ikke-vestlig familieinnvandring og henteekteskap. Solberg var ikke interessert i stramme inn. Per dags dato vet vi ingenting om hva Solberg i maktposisjon vil gjøre. Kanskje Aftenposten skulle spørre henne? Kanskje Aftenposten skulle spørre Stoltenberg hva han – hvis han fortsetter i posisjon etter valget – vil gjøre for å unngå å styre skuta rett på skjæret? Hva er den konkrete planen?

Folket – altså velgerne – har en rett til å få en avklaring på disse helt avgjørende spørsmål for landet vårt.

I realismens navn er jeg dessverre ikke optimist på vegne av verken Ap eller Høyre. Sist bekreftet i Ukeslutt i NRK 25.mai i debatt med Oslos ordfører Fabian Stang. Jeg løftet frem min bekymring for en innvandring som er så høy at integrering blir umulig og utfordret Stang om ikke ”endringene går for fort”? Programlederen ba Stang svare på utfordringen, og hva svarte ordføreren til slutt? ”Nei, jeg er ikke interessert i det. Jeg er interessert i å være positiv til utviklingen. Vi gjør det vi kan for å sørge for at alle i byen får en god skole, lærer seg norsk og får en jobb. Og så har vi lykkes med det og vi jobber med det hver dag og har ikke tenkt å gi opp sånn som noen andre har.”

Ordene står godt uten min kommentar.

Brennende hjerter

For meg er det både som politiker og menneske fullstendig ubegripelig at ikke dette temaet er i front i ethvert hjerte som banker for det gode Norge vi har vært så heldige å få oppleve i moderne tid.

Hvor er de brennende politiske og journalistiske hjertene blitt av?