Tildelingen av Nobels fredspris til regimekritikeren Liu Xiaobo i 2010 har hatt lite å si for det økonomiske forholdet mellom de to landene.

Kina-forsker Bjørnar Sverdrup-Thygeson ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) har skrevet rapporten der han ser på hvilke følger fredspristildelingen har hatt for norsk økonomi. Konklusjonen er at trendene fra før tildelingen har fortsatt mer eller mindre uforstyrret.

Og i Aftenposten i går bedyret to Shanghai-kvinner på Oslo-besøk at de aldri har hørt om at Norge og Kina har et dårlig forhold eller at kinesiske myndigheter ønsker å forhindre reiser til Norge. De får støtte av tallenes tale. Fra 2010 til 2013 økte kinesiske turisters overnattingsdøgn i Norge med hele 138 prosent, mer enn noen annen gruppe.

SJEFØKONOM Øystein Dørum i DNB Markets mener også at Kina ikke på noen måte har lukket døren til Norge økonomisk. Men både han og Sverdrup-Thygeson peker på at situasjonen ikke er optimal og at økonomiske muligheter kan ha gått tapt. Blant annet er en mulig handelsavtale satt på vent som følge av Beijings raseri for at Liu Xiaobo fikk fredsprisen.

Likevel tegner det seg nå et nokså tydelig bilde. Beijings isfront er en markering av politisk misnøye som ikke er blitt fulgt opp med økonomiske staffetiltak, muligens med unntak av lakseimport. Uansett er dette ganske små kvanta. Vår lakseeksport til Kina i 2010 — før fredspristildelingen - sto for 1.5 prosent av totaleksporten.

NORSK OFFENTLIGHET, og særlig næringslivet, må ta inn over seg denne situasjonen. Ikke sjelden skapes et inntrykk av at den økonomiske samhandelen med Kina har lidd totalhavari. Slik er det altså ikke. Vi må ikke bli offer for våre egne myter om de konsekvenser fredsprisen har fått.

Alt tyder på at kinesiske myndigheter følger en svært pragmatisk linje, samtidig som de markerer sin politiske misnøye. Kina er først og fremst opptatt av landets egen økonomi og velsandsøkning for egne innbyggere. Så lenge Norge kan tilby produkter og teknologi som kineserne trenger, vil de kjøpe dem.

VI VIL IKKE bagatellisere problemene. Vi har ikke hatt et normalt politisk forhold til Kina på fire år. Det gjør oss ut av stand til å føre den dialogen som vi ellers ville gjort. På lang sikt kan det dårlige politiske forholdet også få negative følger på områder hvor politikk og økonomi filtres sammen, som i utviklingen av Arktis.

Det er avgjort et mål for norsk utenrikspolitikk å bedre forholdet til Kina. Da er det er viktig å ha realitetene klart for seg. For Beijing er politikk og politisk retorikk én ting, økonomi og handel noe ganske annet.

BEIJING ønsker kanskje å opprettholde et dårlig forhold til Norge for å kunne "drepe kyllingen for å skremme apen", som det heter i et kinesisk ordspråk. Man knuser den lille for at andre og større skal passe seg.

Hvis det er et slikt spill som drives, vi i hvert fall advare mot ettergivenhet, slik vi så det demonstrert da Dalai Lama besøkte Norge i mai. Å gi etter for press, vil bare føre til krav om nye innrømmelser. Slik at kyllingen kan drepes både to og tre ganger.