Statoil, det er Norge det. Og slik har det vært i over førti år.

Statoils avgåtte konsernsjef Helge Lund er født i 1962. Han var ti år da Statoil ble opprettet som Den norske stats oljeselskap, heleid av Staten.

Den gangen var det tydelig for enhver nordmann som besøkte Sverige eller Danmark at våre nærmeste naboland var merkbart mer velstående enn Norge. Men i går ble Lund eksportert til Storbritannia som en stjerne fra et av verdens rikeste land, et symbol på Olje-Norges suksess.

Arven fra Finn Lied

Ved et sammenfall i tid signerte Helge Lund sin fete kontrakt med sin nye, britiske arbeidsgiver samme uke som en enda mer ruvende person i norsk oljehistorie gikk bort. Finn Lied døde 98 år gammel, 42 år etter at han som industriminister utformet forslaget om å opprette Den norske stats oljeselskap, Statoil.

To år senere, i 1974, overtok Lied selv vervet som Statoils styreleder, et verv han hadde i ti år, like lenge som Lund nå har vært konsernsjef.

De to utgjør det britene kaller "bookends". De rammer inn selskapets historie, som samtidig er Norges historie. Statoil har vært og forblir et speil for sin tid.

Selvråderett – pluss penger

I 1965 hadde staten lyst ut lisenser til utenlandske oljeselskaper til å lete etter olje på norsk kontinentalsokkel. Det ble boret mange tørre hull. Men amerikanske Phillips Petroleum fant i 1969 olje på Ekofisk – som viste seg å være et gigantfelt.

I 1971 gjeninntok Arbeiderpartiet regjeringskontorene. Debatten som pågikk i forkant av den første folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1972, sørget dessuten for at nasjonal kontroll med ressursene hadde fått en tyngre symbolverdi enn på lenge. Tiden var kommet for Lieds forslag om et nasjonalt oljeselskap.

For Finn Lied var Statoil også et redskap for å skape et norsk oljemiljø, en motvekt til utlendingene vi skulle forhandle med. Selskapet ble et stykke på vei tvangsfinansiert av de utenlandske selskapene, som ble pålagt å betale selskapets leteutgifter. Vi fikk også en proteksjonistisk innkjøpspolitikk, til dels nedfelt i lov, for å skape grunnlag for en norsk leverandørindustri.

En ting overskygget alt dette: Vi fikk en egen oljeskatt som sørger for at mesteparten av oljeformuen alltid havner i statskassen.

Willoch mot sosialdemokratene

Statoil var lenge en Arbeiderparti-bastion. Selskapets aller første styreleder, Jens Chr. Hauge – tidligere forsvarsminister og justisminister – sørget for at Finn Lieds unge statssekretær, Arve Johnsen, ble Statoils første sjef.

På 1980-tallet økte selskapets dominans på kontinentalsokkelen. Selskapet skulle ha minst 50 prosent av alle felt, og pengene begynte å renne inn.

Da sa statsminister Kåre Willoch stopp. Hans så omrisset av en stat i staten.

Etter harde forhandlinger i Stortinget, mistet Statoil en del av sine eierandeler. Staten skulle heretter ta eierandeler direkte i oljefeltene (SDØE), delvis til fortrengsel for Statoils egne.

Det var siste gangen at initiativet til store, strategiske beslutninger omkring Statoil kom fra norske politikere.

Børsen i førersetet

Liberaliseringsbølgen på 1990-tallet passet selskapets ledelse som hånd i hanske. Harald Norvik, den siste konsernsjefen med en fortid i Arbeiderpartiet, foreslo at staten skulle selge en del av aksjene i selskapet, som så skulle noteres på børsen.

Senere fikk Helge Lund og Eivind Reiten daværende statsminister Jens Stoltenberg med på å fusjonere Statoil med oljedelen av Hydro. Vi fikk en gigant med en betenkelig maktstilling, både økonomisk og politisk.

I løpet av Lunds ti år som Statoil-sjef har selskapets globale og nasjonale ambisjoner gått hånd i hånd. Penger tjent på norsk sokkel er i økende grad blitt investert i oljeleting langt utenfor Norges grenser – med vekslende hell.

Oljeleting er risikabelt. Det er som i andre lotterier: Den som skal leve av å spille, må ha råd til å kjøpe mange lodd. Derfor ble Statoil og Hydro slått sammen.

Med Statoils globale ambisjoner kan neste skritt, logisk sett, være å slå seg sammen med et utenlandsk selskap.

En av flere muligheter er at Helge Lunds etterfølger i Statoil vil snakke med Helge Lund i britiske BG Group om en fusjon. I så fall kunne Lund komme tilbake til Stavanger som styreleder i et norsk-britisk selskap!

Man kan bare lure på hva Finn Lied ville si. Det var ikke for dette Statoil ble opprettet. Men tidene har forandret seg. Og Statoils konsernsjefer har alltid vært menn for sin tid.