Med ujevne mellomrom får vi av Hege Storhaug og andre vite at vestlige innvandrere ikke lønner seg. Statistisk sentralbyrå har regnet ut at hver og én av dem skal koste velferdsstaten 4,1 millioner kroner gjennom livsløpet. Er det bare de som ikke lønner seg?

Hva med for eksempel Storhaugs egen organisasjon, Human Right Service – eller for den saks skyld alle offentlig ansatte? De betaler jo aldri mer i skatt enn det de får i lønn. For ikke å snakke om de politiske partiene. Og hva med meg? Jeg er jo fra i år statsstipendiat; antagelig er også det en dårlig butikk for staten.

Knapt noen lønner seg

Trøsten er at vi alle er i meget godt selskap. Ifølge notatet Ikke-bærekraftig velferdsstat: Behov for reformer fra tenketanken Civita er det knapt noen som lønner seg i Norge, i alle fall dersom de lever en stund. Det optimale for staten er en yrkesaktiv borger som dør 64 år gammel. Da har man i snitt bidratt med tre millioner skattekroner til fellesskapet og knapt fått noe tilbake.

Så burde vi kanskje dele ut sigaretter til elevene i barneskolen for å sikre dødelighet før pensjonsalderen. Eller vi kan følge Aldous Huxleys råd fra Vidunderlige nye verden . I hans "Verdensstat" er det overordnede mål å holde hjulene i gang; statsideologien heter Konsumerisme. Alderdommen er avskaffet: Ved hjelp av blodoverføring og medisiner opprettholdes tredveårsalderen til omkring seksti. Så er det slutt. Slik kan mennesket både nyte, arbeide og forbruke hele livet – uten å belaste fellesskapet.Huxleys dystopi setter debatten i perspektiv; penger er en utmerket målestokk for verdier, men å tro at penger er verdier tilsvarer å tro at klokke og tid er identiske størrelser. Penger kan byttes inn i verdier som gjør livet meningsfullt og bærer samfunnet. De skaper dem ikke. Verdiene skapes av drømmer, ideer, planer og lengsler. Intet fly ville noensinne bli oppfunnet dersom ikke menneskene drømte om å ha vinger.

Ikke nok arbeid

Likevel, det er hevet over tvil at velferdsstaten er i fare. I likhet med et vanlig husholdningsbudsjett må noen kroner avsettes til morgendagen. Alle kan ikke byttes inn i brød, klær og aktiviteter dagen i dag. Det gjelder ikke bare den norske velferdsstaten. Mens diskusjonen om velferdens fremtid stadig dreier mot en diskusjon om innvandring i Norge, har den for eksempel i Tyskland tatt en annen retning. Der er ett av utgangspunktene det faktum at teknologien fører til at en rekke arbeidsoperasjoner krever færre og færre mennesker. Det er etter hvert ikke nok arbeid til alle. Derved trues statsfinansene, som baserer seg på skatteinntekter. Computere betaler ikke skatt.

Ikke desto mindre har de "overflødige" krav på et verdig liv, ikke bare på det eksistensminimum som det tyske sosialsystemet kan gi dem, påpeker professor Götz W. Werner. Han henviser til første paragraf i den tyske grunnloven: "Menneskets verdighet er ukrenkelig. Alle statlige maktinstitusjoner er forpliktet til å respektere og beskytte den". Følgelig, resonnerer Werner, er en betingelsesløs samfunnslønn til alle løsningen.

Samfunnslønn gir trygghet

Han er langt fra den eneste som tar til orde for samfunnslønn som en – tilsynelatende paradoksal – løsning på velferdsstatens problem, men hans ord blir lyttet til. Selv bygget Werner gjennom 35 år opp en internasjonal apotekkjede som nå sysselsetter omkring 36 000 mennesker. I 2005 overlot han ledelsen til andre og har siden holdt foredrag, skrevet bøker og deltatt i tv-diskusjoner om samfunnslønn. Han argumenterer blant annet med at man ikke arbeider for å få penger. Det er omvendt: pengene gjør en i stand til å arbeide. Arbeidet er i sin essens den enkeltes bruk av sine evner til nytte for fellesskapet. Med samfunnslønn vil hver især få den trygghet og sikkerhet som trengs for å bidra med sitt.

Werner foreslår at hver eneste tysker skal få 1 500 euro i måneden. Derved sikres en menneskeverdig tilværelse. Summen ligger i bunnen også når man tar lønnsarbeid. Finansieringen skal skje gjennom indirekte skatt på varer og tjenester, altså moms. Det er flere modeller ute og går i den tyske diskusjonen, slik det har vært siden ideen om samfunnslønn (eller borgerlønn) ble lansert første gang på 1500-tallet. En rekke kjente økonomer har ivret for systemet, blant dem nobelprismottagerne Jan Tinbergen, James Mead og James Tobin. Også Milton Friedman har argumentert for ordningen, i form av et beløp alle får, men som reduseres proporsjonalt med lønnen man eventuelt mottar.

Godt betalt for søppeltømming

Uansett hvordan samfunnslønnen praktiseres, vil den føre til en voldsom samfunnsendring, påpeker Werner. De arbeidsoppgavene som er livsviktige for samfunnet, men ubehagelige, så som søppeltømming, vil sannsynligvis bli godt betalt – en høy lønn kompenserer for ubehaget. Dessuten vil kreativiteten blant borgerne bli stimulert – og det offentlige byråkratiet blir dramatisk slanket. Videre vil aktiviteter som tradisjonelt ikke betales, bli stimulert. Interessant nok kom «Hjelp til andre og veldedighet» øverst på listen over aktiviteter nordmenn kunne tenke seg å delta i, dersom de fikk samfunnslønn.

For debatten om samfunnslønn har forlengst nådd Norge. Miljøpartiet De Grønne og Venstre har begge ordningen på sine partiprogrammer, og organisasjonen Borgerlønn – BIEN Norge er del av et internasjonalt nettverk som arbeider for ideen.

8 av 10 vil arbeide

Men vil folk virkelig arbeide dersom de fikk penger rett i lanken hver måned? I en tysk spørreundersøkelse kom det frem at 80 prosent mente at andre ikke ville gjøre et slag, mens 80 prosent sa at jovisst, de selv ville arbeide – selvsagt!

Det er lettere å se behovet for samfunnslønn i land der arbeidsløsheten er høy. I Norge kan vi tilsynelatende ennå tro at velferdsstaten bare er truet av innvandrere – en nokså forstemmende holdning som sier mer om nordmenn enn om innvandrere. En diskusjon om samfunnslønn setter derimot menneskets verdighet og ikke prisen på den enkelte i sentrum. I tillegg kan den åpne øynene for at arbeid og lønn ikke nødvendigvis henger sammen. Derfor er den viktig – uansett om ordningen til slutt blir innført eller ei.