KYRNE PÅ GÅRDEN er små. Meieriet likeså, men melka de produserer er helt spesiell.
– Litt annerledes, men veldig god, er dommen fra femåringen hjemme.
– Bedre enn den, sier hun og peker på den grønne kartongen med lettmelk.
Toåringen er langt mer skeptisk. Han er ikke vant til å drikke melk som kommer fra brune panteflasker i plast. Dessuten består logoen av hodet til en ku.
– Det er kua sin melk, sier toåringen og ler.
Han har for så vidt et godt poeng, men lar seg overtale til å smake. For kartongmelka kommer fra kua den også. Men flaskemelka smaker likevel forskjellig.
– Mmm. Veldig god.
De to ungene kunne like gjerne vært med i juryen for Det norske måltid, som nylig kåret melka til årets meieriprodukt og skrev:
«Her snakker vi særpreg!»
«Dette er skikkelig eksklusiv melk som oser kvalitet.»
PÅ KONTORET sitter 25 år gamle Randi Skårland Doka foran en av skjermene. Det vil si, noe utpreget kontorlandskap er lokalet ikke – mer et pauserom med kjøkken, kjøleskap, kaffetrakter, printer og pc.
På spisebordet står en solid termokanne med kaffe og en tallerken med rester fra et hastig måltid. Gjennom et vindu kan du se inn i selve meieriet, og moren Sonja Herikstad Skårland (46) trives best der magien skjer.
– Jeg synes meieriprosessen er veldig fascinerende. Alt begynner med melk, så kan du få uendelig mye forskjellig ved å gjøre små justeringer. Du føler nesten at du tryller, sier Sonja.
Bare det å gjøre melk til smør krever mye arbeid:
Når melka separeres, skilles fløten fra skummamelka.
Fløten blir syrnet til rømme.
Rømmen blir kinnet til smør.
Hvert steg tar tid, og hvert smørstykke pakkes for hånd.
Sonja er ikke like glad i papirarbeid, e-poster og telefoner. Derfor har eldstedatteren Randi tatt ansvar for salg og markedsføring selv om hun strengt tatt er utdannet sykepleier. Mormoren hun er oppkalt etter er også innom for å vaske over gulvet på kontoret, så tre generasjoner hjelper til i familiemeieriet.
– Jeg tror de færreste forstår hvor mye arbeid som ligger bak, men jeg er stolt over hva vi får til. Jeg synes det er kjempespennende og visste at dette var noe mor virkelig ønsket, sier Randi.
FOR NOEN ÅR SIDEN spurte hun moren om hva hun ville ha jobbet med hvis hun kunne ha valgt helt fritt.
– Jeg har lyst til å arbeide i et meieri, svarte Sonja.
Likevel er det slett ikke alle som gjør ord til handling og er villig til å investere mange millioner for å skape sin egen arbeidsplass.
– Dette er ikke for alle, sier Sonja.
– Hender det at du angrer?
– Om jeg ikke angrer, så har jeg vært så sliten at jeg har begynt å grine, og jeg har tenkt: Hvorfor begynte vi med dette? Det hadde vært enklere å ha en 8-16-jobb og være ferdig, men det er jo ikke like spennende, sier Sonja.
I desember var det ett år siden gårdsmeieriet sto klart.
– Du må tørre å ta risiko og ha innstillingen: Dette har jeg aldri gjort før, så det får jeg helt sikkert til, sier ektemannen Per Ådne Skårland.
PÅ UNDERARMEN har han tatovert «Cowboy up». På godt norsk betyr det: «Hold kjeft og ta det som en mann» eller «slutt å sutre».
Men en fredag kveld i januar var det så vidt beina bar selv for en mann som er vant til å jobbe hardt uten å klage.
47-åringen følte seg svimmel og uvel, men klarte likevel å sjangle seg i seng. Der sov han mer eller mindre sammenhengende i halvannet døgn til søndag morgen. Da ble han sykmeldt i 14 dager.
– Hele fjoråret var som én lang arbeidsdag.
MIDT MELLOM to giganter har familien bygd sitt eget meieri på Herikstad Gaard utenfor Bryne.
En liten kjøretur sør for gården ligger stormeieriet til Tine i Kviamarka med sine 41.000 kvadratmeter. En drøy mil nordover ligger Q-meieriet på Klepp stasjon, som har utvidet anlegget til 12.000 kvadratmeter.
Med 600 kvadratmeter er Jerseymeieriet en mygg i forhold til de store. Målt i liter er forskjellen enda større. For der Tine tar imot over 200 millioner liter melk, og Q-meieriet godt over 100 millioner liter, gikk bare 30.000 liter gjennom gårdsmeieriet i fjor.
Likevel er det lille meieriet en stor investering for en familie. Fordelen er at de slipper å transportere melken mer enn noen få meter. For produksjonslokalet ligger knapt et steinkast fra løsdriftsfjøset med 65 melkekyr.
MED STORE ØYNE og lysebrun farge har jerseykyrne et litt Bambi-aktig Disney-utseende, og rasen er blitt kalt for verdens søteste ku selv om formen er mer kompakt og klumpete enn hos hjortedyr. Rasen er også mindre enn Norsk Rødt Fe og Holstein. Derfor spiser og drikker den mindre, og den krever også mindre spredeareal.
Hvis kyr kunne snakke, ville kyrne i fjøset ha snakket engelsk med fransk aksent. For noen av forfedrene kom trolig fra Nord-Frankrike før rasen utviklet seg videre på den engelske kanaløya Jersey, der filosofien langt på vei var: Jo feitere melk, desto bedre.
Derfor blir Jersey-kua gjerne kalt for et lite meieri i seg selv. For av fett og proteiner kan man lett lage mange ulike meieriprodukter, og melka er ekstra rik på begge deler. Normalt trenger man 20 liter melk for å lage ett kilo smør; med feitere melk trengs bare 15.
NYLIG BLE JERSEYMELKA fra Jæren kåret til årets meieriprodukt under Det Norske Måltid. Om melka skriver juryen: «Årets vinner produserer et meieriprodukt der du tas med tilbake til det ekte og opprinnelige. En autentisk følelse med en frisk, rik og tydelig smak. Munnfølelsen er kremet, og produktet har fin sødme.»
Melka blir lavpasteurisert, men ikke homogenisert. Det vil si at fettet fremdeles kan flyte opp og legge seg som et fløtelag toppen.
Den kremgule melka er også utgangspunktet for alt som produseres på gårdsmeieriet. Fargen kommer delvis fra fettet og delvis fra høyere innhold av betakaroten, som også finnes i gulrøtter og omdannes til A-vitamin i kroppen.
– Vi er jo litt galne, sier Per Ådne Skårland.
Men kanskje er det mer galskap norske bønder trenger når den normale landbrukspolitikken ikke klarer å forhindre at flere gårder legger ned.
For i en tid der de fleste kostholdsråd handler om magre meieriprodukter, har Jerseymeieriet valgt en helt annen strategi.
– VI ER SÅ GALNE at vi går ut i dagligvarebutikkene med en helmelk, som er det produktet som har mest nedadgående salg.
Fagfolk har også anbefalt å satse på ett eller to produkter.
– Vi har gjort stikk motsatt, og grunnen til det er melka.
Derfor lager de både smør, rømme, fløte, yoghurt, kulturmelk, helmelk, sjokolademelk og iskrem. Snart skal de også i gang med å produsere goudaost og camembert.
Sonja er meierisjefen på gården, mens ektemannen har hovedansvar for gårdsdriften med både 65 vinterfôra spælsauer, 65–70 melkekyr og 100 ungdyr.
– Jeg var litt lei av å gå i fjøset og hadde lyst til å finne på noe annet, sier Sonja.
Dessuten ga ikke driften god nok inntekt til to. Alternativet var å finne seg en jobb utenfor gården, men hun hadde ingen utdannelse å falle tilbake på.
– Jeg klarte aldri bestemme meg hva slag utdanning jeg skulle ta. Så jeg gikk på allmennfag på Tryggheim og har aldri tatt noe mer. Etter hvert som årene gikk angret jeg på at jeg ikke benyttet anledningen til å ta fag da vi bodde fem år på Ås. Men når du har vært lenge vekke fra skolen, er det tungt å komme i gang.
I STEDET FOR å ta bachelor eller master ble Sonja tidlig mor, og da eldstedatteren ble stor, spurte hun altså hva moren helst kunne tenke seg å jobbe med.
Å starte et eget meieri betyr mye nytt å sette seg inn i. Mye mer enn Sonja trodde på forhånd, og den største overraskelsen var kanskje hvor mye arbeid det er å skape en egen identitet med profilering, logo og emballasje.
– Første gang vi hadde møte med et byrå i Oslo, forsto jeg nesten ikke hva de snakket om. De hadde en helt ukjent måte å tenke på, men de var kjempeflinke.
I tillegg tok det nesten ett år ekstra å få rett emballasje med den rette etiketten, først på grunn av korona, så på grunn av krigen i Ukraina. Men nå er både helmelk, fløte, rømme og yoghurt naturell å få kjøpt i 35 dagligvarebutikker og gårdsutsalg. De fleste i Rogaland, men også i Oslo, Kristiansand og Bergen. Før påske kommer også smør og to ny yoghurttyper.
Selv vil Sonja helst bare legge fra seg telefonen og jobbe mest mulig med melka. Hun har deltatt på flere kurs og tar også fagskoleutdanning som ystetekniker. Dessuten har hun fått opplæring av Lise Brunborg i Stavanger ysteri, og Hans Voll, som står bak Jærosten, skal være med som mentor i osteproduksjonen.
– Jeg vil helst bare være i meieriet. Der får jeg være i fred uten å bli forstyrret.
Ofte blir det lange dager, så lange at de to yngste døtrene på 16 og 18 år, må komme ut i meieriet for å se foreldrene.
– Hele livet har de vært vant med at middagen står på bordet når de kommer hjem fra skolen, noe den ikke gjør lenger. Nå springer jeg kanskje inn og hiver i hop noe, ellers må de lage noe selv, men vi må få et litt bedre system på middagen, for den har hatt har falt litt ut.
DE SISTE 20 ÅRENE har to av tre norske melkebønder lagt ned produksjonen.
– Det er jo tragisk at vi blir færre bønder både for landbruket, forbrukerne og turistnæringen. Jeg er ikke redd for de store jordbruksområdene på Jæren, Østlandet og i Trøndelag, men resten av landet vil gro igjen når gårdene legger ned. Og jeg forstår ikke hvem som skal produsere mat hvis vi mister alle de små. For hvis du legger i sammen alt de produserer, utgjør det et betydelig volum, og jeg kan ikke se at de store jordbruksområdene kan kompensere for alle som legger ned, sier Sonja.
Tendensen er at gården blir større og større, mens mange av de små legger ned.
– Det er et hamsterhjul vi selv har vært i: Vi har økt melkekvoten, vi har leid mer jord og sittet igjen med akkurat de samme pengene. Vi har bare jobbet mer og sprunget fortere. Det er noe av grunnen til at vi bygde eget meieri for å ta gården i en annen retning og skape noe nytt, der vi også kan tjene penger, sier Sonja
EKTEMANNEN er redd for at den kommersielle melkeproduksjonen i Norge har kjørt seg inn i feil spor.
– Jeg har trodd at politikken i Norge til en viss grad klarte å forhindre at gårder legger ned, men det som skjer nå, er såpass dramatisk at jeg ikke tror vi klarer å stoppe utviklingen. Vi har bygd opp en industri der vi prøver å kopiere noen vi aldri kan konkurrere imot.
Han får støtte av kona.
– Norge er ikke laget for å være et industrilandbruk. Vi har bare 3 prosent dyrket mark. Det er mye fjell, fjord og utmark, og da kan vi ikke sammenligne oss med Tyskland og Danmark som har helt andre forutsetninger.
For når bøndene stadig må vokse, er det først og fremst gjelden som øker. Og når bonden har betalt for kraftfôr, drivstoff, strøm og gjødsel, samt renter og avdrag til banken, sitter han gjerne igjen med like mye eller mindre penger enn før.
– Hvis du skal være med på den spiralen må du investere, investere og investere, men de pengene ser du aldri igjen.
Problemet er at kostnadene ofte øker før inntektene. Dermed må bøndene bruke landbruksoppgjøret til å forhandle om å ta igjen for det tapte, og kampen mot staten er ikke alltid like lett å vinne.
– Det er en spiral som er drepen for norsk landbruk, sier Per Ådne.
SELV HAR HAN valgt å hoppe av karusellen, der alt skal bli større og gå fortere, for han vil ikke sitte igjen som Svarte-Per.
Ikke slik å forstå at dagene er blitt mindre travle. For egentlig har han altfor mye å gjøre. Hadde han bare hatt gården, ville arbeidsmengden vært håndterlig. Men han må også hjelpe til i meieriet, og han har ikke mer enn to armer og to bein.
Likevel tror han at meieriet vil bli en god investering.
– Den utløsende faktoren for at vi valgte å bygge meieri var at Innovasjon Norge og Jæren Sparebank var veldig positive selv om vi har haugevis med gjeld fra før. Jeg er ikke i tvil om at dette vil bli god butikk på sikt, men de som skulle holde oss med penger, måtte ha samme syn, sier Per Ådne.
For det å leie seg stadig større melkekvote, og kjøpe mer og mer kraftfôr, for å produsere mer melk er ikke en utvikling han vil være med på.
Derfor har ekteparet heller valgt å gå motsatt vei ved å gå ned i kvote fra rundt 450.000 til 300.000 liter. I stedet vil de foredle mer av melka hjemme på gården. For mesteparten går fremdeles til Tine.
I første driftsår i fjor gikk rundt 30.000 liter av melken gjennom gårdsmeieriet. I år er målet 100.000 liter, og i teorien har de kapasitet å bruke mesteparten av melken de produserer selv.
Men et eget meieri krever investeringer på mange millioner, og det tar tid før du får avkastning på kapitalen.
– Jeg forstår godt de bøndene som ikke gidder mer, fordi de ser at sparepengene forsvinner på grunn av de høye kostnadene. Da er det lettere å betale renter og avdrag til banken. Litt flåsete kan du si at det er banken som har problemet, ikke vi. Men så lenge forbrukerne vil ha produktene våre etter hvert som vi skalerer opp produksjonen, er dette en pengemaskin.