Mandag legger finansminister Sigbjørn Johnsen frem Regjeringen Stoltenbergs siste budsjett.

Siv Jensen og Erna Solberg følger selvfølgelig nøye med. Snart er det deres tur.

Men når Regjeringen Stoltenberg (II) legger frem sitt åttende budsjett, kan det være grunn til å spørre hvor viktig en regjerings økonomiske politikk egentlig er for vår lommebok og for livene vi lever.

En verden i forandring

Da Jens Stoltenberg overtok roret er Kjell Magne Bondevik i 2005, hadde vi ikke smarttelefoner. Facebook og andre sosiale medier eksisterte heller ikke.

Det var også, grovt sett, før svenskene, polakkene og balterne kom til Norge.

Aftenpostens økonomiredaktør, Ola Storeng.

Siden 2005 har flytrafikken på Gardermoen økt med 40–50 prosent.Også mange offentlig finansierte tjenester har gjort et kvantesprang. Vi har fått en storstilt barnehageutbygging.

Likevel er spørsmålet berettiget: Hvor mye kan Regjeringen Stoltenberg ta æren for?

Norge i en særklasse

De siste dagene har flertallet av finansminister Johnsens kolleger i andre land vært samlet til årsmøtene i Det internasjonale pengefondet, IMF, og Verdensbanken i Washington. Stengte offentlige kontorer og frykten for at USA kan stille seg slik at staten ikke kan betale regninger, har dominert avisoverskriftene.

Et annet budskap har derfor kommet i bakgrunnen:

I de rike landene går gjenopphentingen etter finanskrisen i 2008 skuffende tregt.

Produksjon og inntekter er ennå ikke tilbake på nivået fra før finanskrisen. Ja, noen land er fortsatt på nivået fra 2005. I annerledeslandet I Norge derimot, har reallønningene økt med nesten en fjerdedel siden 2005. Og vi har fortsatt tilnærmet full sysselsetting.

«Jeg tror det er vanskelig å finne en så god vekst i reallønnen over en så lang periode», sa forsker Ådne Cappelen i Statistisk sentralbyrå til Aftenposten tidligere i høst.

Norges kinesiske under

Det er imidlertid grunn til å minne om at den årlige veksten i reallønnen var nesten nøyaktig like sterk under Regjeringen Bondevik (II), altså i perioden 2001–2005. Det betyr likevel ikke at vi står overfor et tverrpolitisk, hjemmesnekret under.

Det norske underet faller nemlig sammen med en glansperiode for nye, dynamiske markedsøkonomier (emerging markets) i Asia samt land som Brasil og Russland.

Derfor har råvareprisene gått kraftig opp. I 1998 var oljeprisen en kort periode så vidt over ti dollar fatet. Siden har prisen stort sett bare beveget seg opp og opp, i perioder til godt over 100 dollar. Også prisen på norske eksportvarer som råvarer, metaller og fisk har utviklet seg svært gunstig.Samtidig har prisen på varer som Norge importerer falt ganske kraftig.

Slik har nordmenns kjøpekraft fått et voldsomt løft. For hvert oljefat, hvert tonn aluminium og hver kilo laks har vi fått flere flatskjermer, datamaskiner, klesplagg og restaurantmåltider i Syden og Thailand.

Norsk forkjølelse

For Norge ble finanskrisen i 2008 bare en forbigående forkjølelse.

Cappelen er blant dem som peker på at Regjeringen Stoltenberg var dyktig i håndteringen av krisen. Men like viktig er at den økonomiske krisen vinteren 2009 først og fremst tok form av en kollaps i den internasjonale handelen med ferdigvarer.

Derfor ble land som lever av å eksportere industrivarer, som Sverige, rammet mye hardere enn Norge.

Norsk økonomi har egentlig holdt koken hele tiden. For vi har ikke bare hatt Kina. Investeringene i oljeutvinning har økt og økt, til stadig nye rekordnivåer.

Og hvert år har Regjeringen Stoltenberg kunne glede seg over at stadig flere milliarder er blitt overført fra Oljefondet til statsbudsjettet. Dette, sammen med lav rente, har også bidratt til å øke temperaturen i økonomien.

Underveis er norsk industri i stadig større grad blitt en oljeindustri – som betaler oljelønninger. Og den berømte norske frontfagmodellen, hvor andre deler av arbeidslivet følger industrien, blitt et system for å trekke lønnsnivået opp og opp.

Derfor etterlater Stoltenberg og Johnsen seg en todelt økonomi, hvor noen bedrifter bader i olje, mens andre sliter tungt.

Det finnes også andre faresignaler: Den samlede private gjelden svarer nå til to ganger nasjonalproduktet – temmelig nøyaktig samme nivå som i USA rett før finanskrisen i 2008. ## IMFs nye verdenssyn

Den største faren for Norge kommer utenfra. Det aller viktigste budskapet fra årsmøtene i IMF og Verdensbanken at utsiktene er begynt å skrante for de dynamiske markedsøkonomiene, anført av Kina. Perioden med supervekst kan være over.

Egentlig er det et spørsmål om tid.

Andre land har også vokst svært raskt mens de har tilegnet seg andre lands teknologi og bygd ut en svak eller ødelagt infrastruktur. Men så faller veksten med varig virkning, slik vesteuropeiske land opplevde det på 1970-tallet og Japan et drøyt tiår senere.

Problemet nå er det ser ut til å skje i mange, store land samtidig. Mange økonomer mener at vi er ved slutten av en spesielt langvarig og sterk oppgangsperiode for råvareproduserende land som Norge.

Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen kommer seg ut i tide. Men for Regjeringen Solberg kan det viktigste spørsmålet fort bli: Hvordan styrer man et land når flaksen tar slutt?