Nederst i en mørk, kald kjeller på Folkets Hus i Porsgrunn står LO Grenlands 1. mai-paroler opp gjennom årene, pent sammenrullet. Wenche Tveitan, LO-leder i Grenland, og kollegene på Folkets Hus leter etter de som skal med i årets tog.
1. mai anno 2013 handler ikke direkte om lønn, men temaet engasjerer fortsatt i industribyen. Tveitan mener utbetalingene til konsernlederne bør stå i stil til vanlig ansattes lønn.
- Når én lederlønn kan betale for ti ansatte, er det ikke rart det provoserer. Jeg forstår at topplederne skal ha godt betalt, men de må også vise måtehold når de ber oss gjøre det i lønnsforhandlingene. Det er viktig for å ta vare på arbeidsplassene.
4,7 mill. i snitt
Kanskje kan de fagorganiserte nå koste på seg en skål. For mens en gjennomsnittlig Ola og Kari Nordmann har hatt en lønnsøkning på 24 prosent siden 2007, har gjennomsnittsinntekten til topplederne gått ned med nesten 7 prosent i samme periode. Det viser tall Aftenposten har hentet inn for nesten 300 toppledere i 20 av de største selskapene på Oslo Børs.
Men fortsatt er det ingen tvil om at toppsjefene har mer enn nok til smør på brødet. En toppleder tjente i gjennomsnitt 4,7 millioner kroner i fjor, da er fast lønn, naturalytelser, opsjoner og bonuser tatt med. Gjennomsnittslønnen for alle ansatte var til sammenligning 472 000 kroner.
Lederlønningene eskalerte enormt fra 90-tallet frem til 2007, da det toppet seg.
- Ikke i mål
- Toppledernes lønn utviklet seg for fort og for mye frem til 2007. Årsaken til utviklingen var at eierskapet i selskapene ble pulverisert. I store børsnoterte konserner skaffet lederne seg stor makt på bekostning av eierne, fordi eierne var mange og små. Det var også på 90-tallet opsjonsavtalene virkelig tok av, sier William Brochs-Haukedal, professor i ledelse ved Norges Handelshøyskole (NHH).En opsjonsavtale gir topplederne gevinster ut fra aksjekursen. Jo høyere kurs, jo større uttelling. Avtalene hadde i disse årene sjelden noe maksimaltak, og gevinsten kunne dermed nå uante høyder. Noen av de mest ekstreme utslagene av opsjonsavtaler som tok av, finner vi i Hydro. Selskapet er alene mye av grunnen til at lederlønningene nådde rekordhøyder i 2007. > Forskning viser at jo større forskjellen er mellom lønnen til de ansatte på gulvet og topplederne, jo vanskeligere er det å skape et produktivt arbeidsmiljø.
- Reiten friskt i minne
Like utenfor Porsgrunn ligger Herøya Industripark, en 1,5 kvadratkilometer stor halvøy, der rundt 3000 arbeidere blant annet holder Norsk Hydros aluminiumsproduksjon i gang. Mellom betongsiloer og industripiper har flere generasjoner industriarbeidere tjent til livets opphold. Fagforeningen har stått sterkt, og kampen for arbeidernes rettigheter har gjennom årene ført til voldelige demonstrasjoner, lockout og en arbeidsrettssak.
Denne dagen i slutten av april tar klubbleder Harald Andreas Sæle i Hydro-eide Herøya Nett en kaffe med to kolleger i sofaen på kontrollrommet. Han har vært ansatt i Norsk Hydro i 28 år.
- Når ledelsen ber oss om å vise måtehold i lønnsoppgjøret, er det ikke logisk at de skal få millioner i bonus og opsjoner selv. Vi i Hydro har fortsatt Reiten friskt i minne, sier Sæle.
Reiten-bråket
Mandag 23. juli i 2007 bestemte styreleder Jan Reinås og resten av Hydro-styret seg for å drysse alle oppsamlede opsjonsgevinster over Hydro-sjefene i én gigantisk utbetaling. Summen var beregnet til 210 millioner kroner, fordelt på 35 ledere. Egentlig skulle opsjonsgevinstene innkasseres stykkevis og delt over mange år.
Hydro-styret begrunnet manøveren med de rødgrønnes harme. Opsjoner fikk rett og slett de rødgrønne til å se knallrødt, og sommeren 2006 innførte de et forbud mot tildeling av nye opsjoner.Aftenposten avslørte at opsjonsvedtaket kunne være ulovlig. På få dager ble saken så alvorlig at Næringsdepartementet varslet full granskning. Det førte til en av de største konfliktsakene på mange år, der næringsliv sto mot statlige eierskap.
Opsjonsbråket endte med at Reinås gikk av som styreleder. I tillegg sa Hydro-sjef Eivind Reiten fra seg nesten åtte av sine 28 opsjonsmillioner. Totalt sa alle Hydro-toppene fra seg 20 millioner kroner.
Én million ned i lønn
Elisabeth Grieg var nestleder i Norsk Hydros styre og tok over som styreleder da Reinås gikk av. Hun mener saken ble blåst ut av proporsjoner.
- Opsjonene var tildelt og godkjent av generalforsamlingen gjennom flere år. Da Hydros oljedivisjon ble fusjonert med Statoil, måtte opsjonene gjøres opp. Det var et komplekst avtaleverk, og beløpet endte med å bli stort, sier Grieg.
Terje Vareberg, styreleder i Norsk Hydro i dag, satte ned lønnen til Eivind Reitens etterfølger med én million kroner.
- Vi vurderte at det var riktigere med tanke på stillingens innhold. Hydro var blitt et rendyrket aluminiumsselskap. Samtidig var og er aluminiumsbransjen i krise, og i lys av det har lønnsutviklingen vært moderat i hele selskapet, sier han.
Da Svein Richard Brandtzæg overtok sjefsstolen i Hydro i 2009, måtte han derfor ta til takke med rundt 5 millioner. Han vil ikke kommentere sin egen lønn.
- Det får styrelederen eventuelt gjøre. Jeg synes det er positivt at vi har en debatt om lederlønninger, og jeg har forståelse for at det er en viktig debatt for samfunnet, sier Brandtzæg.
Han startet med 5 millioner i lønn da han ble konsernsjef. Det neste året tjente han 5,8 millioner kroner, men så ble det slutt på moderasjonen, vil nok mange mene.
Lønnen til Brandtzæg gjorde et skikkelig hopp til 9,3 millioner i 2011 og videre til 9,6 millioner i fjor.
Topplederne får som regel bonus når det går bra med selskapet, men straffes ikke når det går galt.
Har falt i flere år
Den enorme opsjonsfesten i Hydro i 2007 gir altså store utslag i hele tallmaterialet Aftenposten har bearbeidet. Men dersom vi ser bort fra de ekstraordinært høye opsjonsgevinstene, ligger topplederne langt etter vanlige ansatte i lønnsvekstløypa.
Med normal avlønning i Hydro ender de rundt 300 toppsjefene opp med en lønnsvekst på 7 prosent i perioden, det er under en tredjedel av lønnsveksten for folk flest.
Det er to viktige grunner til at lederlønningene har sakket akterut. I tillegg til forbudet mot opsjoner, kom finanskrisen. I vårt tallmateriale fortsetter lønnen for topplederne å falle også fra 2008 til 2009, og økningen fra 2009 til 2010 er marginal. Fra 2011 til 2012 fikk lederne en saftig lønnsøkning på rundt 11 prosent, og sist år var økningen rundt 3 prosent, nesten som for ansatte flest. Tallene viser også at andelen fast lønn har økt kraftig siden 2007, mens andelen bonuser og opsjoner har gått ned (se grafikk til høyre).
Ny lederlønnsfest?
Betyr utviklingen de siste årene at vi har sett det siste av lederlønninger som løper løpsk? Det tror ikke NHH-professor William Brochs-Haukedal.
- Jeg er sikker på at styrene vil finne måter å kompensere dette på som ikke nødvendigvis reflekteres i årsrapporten. For eksempel kan aksjer overføres direkte, i stedet for som opsjoner.
Han mener lederlønningene fort kan bli for høye.
- Forskning viser at jo større forskjellen er mellom lønnen til de ansatte på gulvet og topplederne, jo vanskeligere er det å skape et produktivt arbeidsmiljø.
Brochs-Haukedal mener det ikke er noen logisk grunn til at toppledere skal få så høy lønn som de gjør.
- Ser vi 20 år tilbake i tid, var lønnen til en toppleder langt fra like høy i forhold til de ansattes lønn, sier han.
Av de rundt 300 topplederne som er med i Aftenpostens utvalg, har 14 stykker tjent over 40 millioner, 32 over 30 millioner, 73 over 20 millioner og drøye halvparten over 10 millioner.
Øverst på listen over de best betalte toppsjefene troner Øyvind Eriksen. Kjell Inge Røkkes gullgutt er i en egen liga, og med utbytte fra Røkkes private selskap TRG Holding har han cashet inn 159 millioner kroner de fire årene han har vært konsernsjef i Aker. På de neste plassene finner vi Ottar Ertzeid, sjef for DNB Markets, Statoil-sjef Helge Lund og Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas. De har alle tjent mellom 60 og 70 millioner kroner på sine seks år som toppsjefer. Deretter kommer den tidligere omtalte Eivind Reiten.
Ikke synlig nok
Professor Lars Oxelheim ved Lunds universitet har skrevet flere bøker om ledere og motivasjonsbasert belønning. Han sier debatten om hvorvidt lederlønningene er rettferdige og forsvarlige, dukker opp gang på gang.
- Årsaken er at det ikke er synlig nok hvilke prestasjoner topplederne egentlig belønnes for. Hva toppsjefene presterer, er sjelden tydelig nok. Det er vanskelig å spore hva som ligger bak den vedvarende suksessen, sier Oxelheim.
- Når en toppspiller i fotball får 100 millioner i året, er prestasjonen hans synlig og målbar. Scorer han ikke nok mål, har han ikke innfridd forventningene. Toppledere kan ikke måles på den måten. Men mye kan gjøres synligere.
Belønnes for flaks
Professoren mener styrene gjør feil når de baserer ledernes motivasjonslønn på en viss andel av selskapets verdivekst, som avkastning på børsen.
- Topplederne får som regel bonus når det går bra med selskapet, men straffes ikke når det går galt. En toppleder kan altså ha makroøkonomisk medvind og belønnes for at han har flaks, sier Oxelheim.
Oxelheim mener et slikt belønningssystem fører til at flere toppledere vil ta større risiko, en risiko som ikke er til selskapets beste.
På Herøya skal Harald Andreas Sæle hjemom en tur før en ny nattevakt starter. De siste årene har ikke lønnskamp vært på agendaen i klubben hans.
- Vi som jobber skift har mange tillegg, og vi kan vel si oss fornøyd med lønnen vi får. De som bare jobber om dagen, får jo mindre, men klager ikke. Vi er opptatt av å ta vare på arbeidsplassen og er glad for det vi har fått, sier Sæle.