Pensjonist Goodwin Haugland har tatt kraftig revansj etter en barndom på prærien uten leker. Men kona Marlys har gitt streng beskjed: Samlingen hører bare hjemme i kjelleren. Gene Lystad og kona Catherine besiktiger oljebrønnen på egen grunn. Selv om pengene strømmer inn, holder ekteparet beina på bakken. De håper prærien også blir et levelig sted for sønnen, som snart blir student. Foto: Bjørge Stein J
 Innvandrerne til Nord-Dakota fikk gratis landbruksjord av staten, om de slo seg og drev jorden. Bosetterne begynte med enkle skur, såkalte homestead-shacks. Her er Goodwin Hauglands mor utenfor sin. Foto: Bjørge Stein J
Med snus og kaffe gjør truckkjørerne Marty Patrick og Randy Thomsen seg klare for å hente olje fra brønnene. De tjener 100 000 dollar i året og spiller biljard og drikker øl på kveldene. Thomsen er fra Nebraska, men har norske aner. Foto: Bjørge Stein J
Randy Thomsens jobb er å hente olje fra de mange brønnene på prærien i Nord-Dakota. Oljen kjøres med truck over grensen til Canada, der fraktes med tog sørover. Foto: Stein J Bjørge
 100 år med nordavind har satt sitt preg på bygningene i Nord-Dakota. Kaldt er det også. I 1936 hutret de norske innvandrerne seg gjennom to uker med mer enn 50 minusgrader. Foto: Stein J Bjørge
 Det er torsdag kveld, og det lille lokalsamfunnet i Crosby samler inn penger til sine unge som skal på college. I loddtrekningen er førstepremien en pumpehagle, nestemann kan velge ammunisjon, eller en totempæl med kosebamser. Foto: Stein J Bjørge
 Det var ingen hjemme på dette gårdsbruket i Divide County, Nord-Dakota. Men det norske flagget og gårdsbikkjene var på plass. I år 2000 oppga to tredjedeler av kommunens innbyggere at de hadde norske røtter.  Foto: Bjørge Stein J
Livet som oljearbeider har sine sider. Mange menn reiser alene til prærien for å tjene penger, men utenom jobben er det ikke mye å ta seg til. Foto: Stein J Bjørge

Veien vestover mot småbyen Crosby er egentlig stummende mørk om natten, der den går rett som en strek fra flyplassen i Minot i Nord-Dakota.

Men under de lave skyene blafrer det lys, omtrent som i en tordenstorm. Det er som om dommedagen er kommet til prærien.

Det har den slettes ikke.

Hundrevis av oljebrønner

De urovekkende lysene i horisonten er fakkelflammer fra hundrevis av oljebrønner. Og jo lenger vest du kommer i Nord-Dakota, jo flere flammer lyser langs veien, jo mer penger er i ferd med å tjenes. Og jo flere norske navn finner du på postkassene.Til slutt er du fremme i småbyen Crosby, kommunesenteret i Divide County, den norskeste av alle kommuner i USA.

Ved folketellingen for 12 år siden, oppga 65 prosent av innbyggerne her at de var av norsk avstamning. Og da skulle det vel bare mangle at kommunen ligger rett over USAs største oljefelt.

Jeg husker 1936, det var minus 50 grader i to uker.

Pensjonist Goodwin Haugland er en sprek og munter mann etter et langt liv på den forblåste prærien.

Noen hundre mål jord holder 84-åringen fortsatt styr på, når han ikke lener seg tilbake i godstolen i stua og forteller om gamle dager.

Faren forlot Oslo med dampskip som 22-åring. I 1903 slo familien til på statens tilbud om gratis jord til den som bygget hus og drev landbruk i Nord-Dakotas ødemark.

Det var tøft, men bedre enn der de kom fra.

- De måtte jobbe for alt, men det var ikke verre enn i Norge, i alle fall slik min far snakket om det. De måtte dra derfra, for der var det absolutt ingenting å gjøre.

Han fikk en kjølig oppvekst rett oppunder Canada-grensen.

- Jeg husker 1936, det var minus 50 grader i to uker. De første husene var ikke særlig godt isolert. Jeg satt ved varmeovnen til midnatt, og hvis vi hadde glemt vann i vaskefatet, var det blitt til is når vi sto opp om morgenen.

Lekesamling I dag er det lunt i Hauglands stue der kona Marlys åpenbart bestemmer. Den er nemlig sjeldent ryddig.

Men i underetasjen er det Goodwin som er sjefen. Der har han stilt opp leker, traktordeler, bilder og minner i gjennomtenkt orden.

- Jeg hadde ikke leker da jeg var liten, sier 84-åringen.

Det han ikke fikk som barn, har han siden kjøpt på auksjon.

Spøkelsesby

På veggen henger bilder av fødestedet Ambrose, en liten kjøretur nordvest for Crosby. I dag bor nesten ingen på den gjengrodde plassen med den gamle kirken og det falleferdige sykehuset.

Så, på sensommeren 1951, skjer det noe nytt på prærien.

I 1920 hadde om lag 9000 mennesker gård og hjem i Divide County. Med tiden ble gårdene større, menneskene færre. Noen flyttet, andre døde. I nordavinden ble plankehusene skjeve.

Så, på sensommeren 1951, skjer det noe nytt på prærien. Bonden Henry O. Bakken utenfor Tioga, noen mil mot sørøst i delstaten, inviterer familie og naboer til grillfest for å feire: Oljeselskapet Amerada har nettopp truffet blink på jordet hans.

Skoleorkesteret spiller på Bakkens oljefest den kvelden, og gårdbrukeren samler inn penger til et nytt sykehjemsbygg i nærheten.

Det ble en fulltreffer av en oljebrønn. I årene 1952 til 1967 produserte den 255 556 fat olje. Bakken havnet i historiebøkene, da oljefeltet ble oppkalt etter ham.

Noen er blitt millionærer på flekken

Men oljefunnet har skapt mye hodebry. De færreste brønnene produserte olje som Bakkens. Den gamle boreteknologien fikk ikke hentet opp oljen fra den faste steinen under bakken.

Horisontal oljeboring

I årtier har folk derfor visst om oljen her oppe. Men det var først for fem-seks år siden at høye oljepriser, teknologiske gjennombrudd med horisontal boring og bruk av vann og kjemikalier åpnet for at oljeselskapene kunne lure pengene ut av dypet.

- Noen er blitt millionærer på flekken, sier Haugland.

Så forteller han en typisk Nord-Dakota-historie, og de høres nesten ut som prærieskrøner: Det var en eldre kar litt lenger sør i delstaten. Han fikk ikke cashet inn sjekken sin i banken, fordi banken ikke hadde nok penger.

- Har dere ikke 7500 dollar, spurte han. Han ble bedt om å lese sjekken på nytt. Den var på 750 000 dollar. De får noen ganske fete sjekker der nede. Vi har tre oljebrønner vi har noen andeler i, men de er ikke noen millionærgreier, selv om jeg skulle ønske de var det, smiler Haugland.

Enorm rikdom

Men banksaldoene iDakotastiger fort, i takt med oljeproduksjonen: Fra 1980 til 2005 lå den daglige oljeproduksjonen i Nord-Dakotapå rundt 100 000 fat. I oktober i fjor var produksjonen økt til nærmere 750 000 fat om dagen.

Vi anslår at det blir 2000 millionærer i delstaten hvert år

Nord-Dakotahar passert Alaska som USAs nest viktigste oljestat etter Texas. Og i motsetning til i Norge er det ikke staten som får all rikdommen. Grunneierne kan få royaltyinntekter på opp mot 20 prosent av verdien av den produserte oljen.

Dollarmillionærer

Det tynt befolkede nordvestlige Nord-Dakotaseiler derfor opp til å bli et av USAs mest velstående områder.

- Vi anslår at det blir 2000 millionærer i delstaten hvert år fra royaltyinntekter. Det er grove anslag, basert på gjennomsnittlige tall. Men det er en ganske god del av innbyggerne som nå får en betydelig velstand, sier Bruce Gjovig.

Han er grunnlegger av Senteret for innovasjon og forretningsutvikling ved Universitetet i Nord-Dakota, og har hjulpet flere hundre bedrifter i regionen i oppstartsfasen.

Han anslår at så mange som halvparten av grunneierne i de viktigste oljeområdene har forfedre fra Norge.

Hvem som får hva, avgjøres av tilårskomne skjøter, arveoppgjør og av hvem som sitter med retten til mineralene under bakken — og ikke bare har eierskapet til åkeren på overflaten. Noen grunneiere bor fortsatt i området, andre har flyttet til sørligere strøk.

Søkkrik kommune

Men verdiene som skapes i den lille kommunen Divide County kan tjene som eksempel: Oljeproduksjonen er nå over 700 000 fat i måneden, prisen er rundt 80 dollar fatet. Grovt regnet vil royaltyinntektene til grunneierne i kommunen summere seg til nesten 60 millioner kroner i måneden.

Om alle de 2000 innbyggerne hadde delt likt på pengene, ville det blitt rundt 30 000 kroner til hver eneste en, hver eneste måned.

Handlingsregel

Gårdbruker Gene Lystad og kona Catherine er blant dem som får noen månedlige dollars.

- Det gjør det litt lettere å tenke på pensjonsalderen, sier han ved stuebordet.

Han er en typisk norskamerikaner på prærien. Fåmælt. Sparsom. Og med nok av slektninger over åssiden. Sammen får de hver sine store og små deler av pengestrømmene fra en håndfull oljebrønner i nabolaget.

Det blir noen tusen dollar her og der i måneden. Akkurat hvor mye, vil ingen ekte norskamerikaner røpe.

- Jeg vil at gårdsdriften skal finansiere seg selv, sier han nøkternt.

Familien Lystad har funnet sin egen handlingsregel. Oljepenger skal ikke brukes til ny skurtresker.

På folkemunne blir det sagt at det eneste en norskamerikaner tør å bruke pengene på for ikke å bli oppfattet som sløsefanter, er å oppgradere pickupen.

Bare det siste tiåret falt innbyggertallet i Divide County 20 prosent, ifølge kommunen selv.

Nesten folketomt

Og sant nok: Familien Lystad har en fin pickup. De tar Aftenposten med på rundtur. Det er slake åssider så langt øyet kan se. Forlatte, forfalne gårdsbygninger. Noen bruk står under vann - og minner om at fremtiden slett ikke var så lys for den norske kulturarven i Midtvesten for noen år siden.

Bare det siste tiåret falt innbyggertallet i Divide County 20 prosent, ifølge kommunen selv. Riksaviser kom og skrev om fraflytting og døende lokalsamfunn.

Avisene kunne truffet bedre. For etter at oljen kom til bygda, er lykken ettertrykkelig snudd: I fjor var Nord-Dakotadelstaten med raskest vekst i innbyggertallet i hele USA, en økning på 2,2 prosent fra 2011. Marty og Randy

Blant dem som er kommet til delstaten, er Marty Patrick. Det er syv om morgenen, og det er temmelig kaldt på bensinstasjonen New Century rett utenfor Crosby.

Marty har akkurat startet oppvarmingen av truckmotoren, det tar cirka en halvtime. Han har sin egen oppvarmingsrutine også: En tannpuss på bensinstasjonen, et digert beger kaffe, og en skikkelig snus under barten. Han rister av seg drinkene fra den lokale biljardbula kvelden i forveien.

 Dette er som gullrushet.

Marty har kjørt truck på isen i Alaska, styrt lastebiler unna veibomber og raketter i Bagdad, og han har tjent fedrelandet som marinesoldat i flere verdenshjørner.

Nå er det her på prærien at pengene ligger.

Med kameraten og norskamerikaneren Randy Thomsen fra Nebraska, henter og bringer han råolje fra brønnene rundt om i området.

Fra det høye førerhuset i trucken ser han utover utallige brennende fakler.

- Dette er som gullrushet.

Klondyke­stemningen i Nord-Dakotaskiller seg fra resten av USA, som sliter med massiv arbeidsløshet. ­Marty har liten sans for landsmenn som klager og går på trygd.

- Her får du 100 000 dollar i året bare for å møte opp, gliser han.

De høye oljelønningene har startet en kostnadsspiral i lokalsamfunnet. Boligprisene skyter i været, og pensjonister uten mineralrettigheter skvises ut av hjemplassene sine mens oljearbeidere og sjåfører som Marty og Randy leter etter levelige steder å overvintre på de iskalde slettene.

Lefser og ammunisjon

Men i forsamlingslokalet Moose Lodge i Crosby er de fleste født og oppvokst i nærheten. Og de er kjent på fornavn, mens etternavnene er overveldende norske.

Det er torsdag kveld, og auksjon.

- Lefsen er solgt for 100 dollar!

Kveldens to auksjonariuser, Goodwin Hauglands sønn og hans datter, kjenner forsamlingen godt. Nå skal det samles inn penger til bygdas unge, som snart skal begynne på college.

Kveldens heteste auksjonsobjekter er posene med hjemmebakte lefser. På noen minutters auksjon innbringer lefseposene mer enn 3000 kroner i hete budrunder.

Og rundt bordene stiger spenningen. Snart er det loddtrekning. Premiebordet er ikke akkurat helnorsk, selv om forsamlingen kunne vært det. Det fristes med en totempæl av kosebamser, noen pyntegjenstander og ammunisjon. Og selvsagt førstepremien: En pumpehagle verdt rundt 200 dollar.

Når kvelden nærmer seg slutten, er det samlet inn rundt 70 000 kroner for at de lokale ungdommene skal få en god start på voksenlivet.

Vemodig velstand

Hva slags fremtid som venter dem når de kommer tilbake fra universitetene, er vanskeligere å vite. Fra hele USA strømmer det til nye mennesker, på jakt etter en liten bit av det norskamerikanske oljeeventyret.

Kanskje blir det litt lengre mellom de norske navnene på postkassene i Crosby. Og kanskje blir det færre kjentfolk med sans for hjemmebakte lefser i Nord-Dakota.

Goodwin Haugland ser med vemod, og glede, på de nye tidene.

- Vi blitt fremmede i vår egen by nå. Det er sånn det er. Hvis jeg går til postkontoret, er jeg heldig om jeg kjenner to-tre stykker. Det er kommet mange unge mennesker, og det er bra, for de gamle er jo bare der. De unge bruker penger og holder økonomien i gang. Vi gamle kjøper et par sko hvert tiende år. Hvis vi lever så lenge, da, sier han.

Aftenposten besøkte Divide County høsten 2012, og artikkelen sto på trykk i økonomimagasinet 10. januar. Siden den gang er oljeproduksjonen i Nord-Dakota og Divide County vokst videre.

I juli 2013 var produksjonen i Divide County økt til 1,1 millioner fat i måneden, mens Nord-Dakota nå produserer nesten 900 000 fat olje om dagen.