2014 startet bra for likestillingsdebatten. NHOs administrerende direktør Kristin Skogen Lunds noe historieløse og navlebeskuende glasstak-utspill i Aftenposten 3. januar har vært en god satsplanke for gamle og nye argumenter om kjønn og ledelse. Civitas Mathilde Fasting fulgte opp 9. januar og avviste kjønnskvotering som virkemiddel i selskapsstyrer. Aftenpostens forsidesak samme dag var at forbundskansler Angela Merkel «adopterer norsk kjønnskvotering».
Kjønnsfellen
Fastings argumenter er velbrukte: 1) Om det ikke kan bevises at jevnere kjønnsfordeling i norske bedriftsstyrer har hatt positiv virkning for lønnsomhet og innovasjon, er kvotering feilslått. 2) Kvinner må velges ut fra kompetanse, ikke kjønn. Fasting går i den klassiske kjønnsfellen: Kvinner ses som en ensartet kjønnsgruppe, menn som ukjønnede individer. Hun forventer at kvinner skal gjøre en forskjell. Menn kan visst nøye seg med å være normalen.
Inntil Stortinget i 2003 vedtok loven om at hvert av kjønnene skal være representert med minst 40 prosent i styrene i allmennaksjeselskap (ASA), var faktisk det sikreste kjennetegnet på et styremedlem hans kjønn. 93,2 prosent var menn, 6,8 prosent kvinner. Daværende næringsminister Ansgar Gabrielsen uttalte at han var «skitt lei» den manglende utviklingen. Flere tiår med milde oppfordringer om en mindre ensartet styrerekruttering hadde ikke ført frem. De høyt utdannede, kompetente kvinnene fantes, men fra styrerommene så verden fremdeles ut som den gjorde før kvinner fikk stemmerett. Blant styregrossistene (med fire styreverv eller mer) hadde flere Svein til fornavn enn antall kvinner tilsammen.
Eksportsuksess
Vi bør være stolte av vår eksportsuksess. Det er bra for Europa at også Spania, Frankrike, Nederland, Italia, Finland og Tyskland har innført kvoteringslov. Kjønnsbalanse i styrerom er viktig for nærings— og samfunnsutviklingen. Ikke fordi kvinners og menns hjerner og kompetanse er forskjellig, men fordi kvinner ikke er noen minoritet hverken i utdanningsinstitusjoner, i arbeidslivet eller i samfunnet. Kjønnsbalanse i toppen er et gode i seg selv, ikke minst fordi det fødes ca. halvparten av hvert kjønn til verden.
Ingen er født med styrepapirer i hendene. Hvorfor skulle da det ene kjønn være mer skikket til tillitsverv? Christine Lagarde, direktør i Det internasjonale pengefondet og tidligere finansminister i Frankrike, er en av mange i maktposisjon som har gått fra å være kvotemotstander til -tilhenger. Hun erfarte, som Gabrielsen, at kjønnsbalansen i styrer og ledelse ikke automatisk ble bedre av at flere kvinner skaffet seg egnet kompetanse. Uten kvotering ble det bare mer brorskap, ikke likhet og frihet. Det er kjønnskvoteringens kjerne: Så lenge uberettiget, uønsket og historisk betinget ulikhet beviselig ikke endres av seg selv, er kjønnskvotering et akseptabelt virkemiddel. Og menn er som kjent også kjønn. Jeg er skitt lei alt snakket om kvinnekvoter. Faktum er at når historiske maktprivilegier utfordres, må mannskvotene jekkes noe ned.