Den viser at andelen barn som vokser opp i familier med lav inntekt økte fra fem til åtte prosent i perioden mellom 2002 og 2012. 78.000 norske barn regnes nå som fattige.

Tallene er ikke overraskende. Sett under ett har det vært en jevn vekst i barnefattigdom det siste tiåret. Den veksten synes upåvirket av politiske løfter, ikke minst fra SV og den rødgrønne regjeringen, om at utviklingen skulle snus.

Vi er skeptiske til å øke kontantytelsene mye for å bekjempe barnefattigdom

Det har ikke skjedd. Faktisk viser de siste tallene fra Statistisk sentralbyrå (SSB) at antallet fattige barn i 2012 gjorde et kraftigere hopp enn på lenge.

Hovedårsaken til det er høy innvandring.

Det er i familier med innvandrerbakgrunn at antall barn i fattigdom øker klart mest.

Blant barn med somalisk bakgrunn lever nå for eksempel så mange som syv av ti barn i en lavinntektsfamilie.

Økningen i barnefattigdom handler derfor både om en integreringspolitikk, en velferdspolitikk og en arbeidsmarkedspolitikk som ikke er god nok.

MYE KAN sies om EUs målemetode som både SSB og Riksrevisjonen legger til grunn. Har en husholdning 60 prosent eller mindre av den såkalte medianinntekten i det rike Norge, regnes husholdningen som fattig. For en enslig forsørger med to barn betyr det fattigdomsgrensen går såpass høyt som ved en årsinntekt på omtrent 300.000 kroner.

Vi har tidligere etterspurt fattigdomsmål som retter seg mer mot dem som er aller dårligst stilt i samfunnet.

Men en slik kritikk av fattigdomsmålet Riksrevisjonen legger til grunn, skygger ikke for at vi må gjøre mer for å hjelpe de barna som i dag vokser opp uten å ha råd til å delta i normale, sosiale aktiviteter. De barna er det altfor mange av og stadig flere av — uansett om vi måler fattigdom på den ene eller andre måten.

DEN RASKESTE veien til målet om færre fattige barn, er også den mest problematiske. Rausere kontantytelser, som barnetrygd og kontantstøtte, vil gi mange lavinntektsfamilier mer å rutte med.

Derfor åpnet barne- og likestillingsminister Solveig Horne (Frp) i går for å øke barnetrygden.

Men en slik linje kan samtidig redusere motivasjonen for å komme i jobb. Og altfor få av foreldrene til fattige barn er i lønnet arbeid. Det er den viktigste grunnen til at de er fattige.

Derfor er vi skeptiske til å øke kontantytelsene mye for å bekjempe barnefattigdom.

HOVEDLINJEN MÅ HELLER være styrket innsats for å få flere i jobb - gjennom tidlig innsats i skolen, bedre språkopplæring for innvandrere, bedre kvalitet på kvalifiseringstiltakene i regi av Nav og mye mer.

Samtidig må vi gi mer støtte i hverdagen til de barna som likevel vokser opp i familier med svært lav eller ingen lønnsinntekt.

Her spiller kommunene en nøkkelrolle. Riksrevisjonens undersøkelse viser at mange norske kommuner ikke er sitt ansvar bevisst.

Ni av ti kommuner har aldri evaluert sine tiltak mot barnefattigdom.

Fire av fem kommuner gir ikke redusert pris i barnehage til familier med lav inntekt.

Mange tilbyr fremdeles ikke enkle tiltak som støtte til fritidsaktiviteter og idrett.

Riksrevisor Per-Kristian Foss lovet i går å evaluere arbeidet for å redusere barnefattigdom om tre år.

Da bør ikke minst kommunene ha kommet betydelig lenger enn i dag.