I går fikk vi vite at Oljefondet i fjor hadde sitt nest beste år noensinne. Årsaken var enkel: Andres ulykke.
Sjefen for Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, lovte i fjor sommer å gjøre alt som måtte være nødvendig for å redde euroen. Frykten for finansiell kollaps forsvant.
Dermed løp investorene igjen i flokk. Aksjekursene føk i været, særlig i Europa.
Hvor lenge kan så Norges flaks vare?
Enda mer annerledes
Det er de siste årene skrevet tallrike artikler, også her i avisen, om annerledeslandet Norge. For hver gang har betegnelsen synes mer treffende enn tidligere.
I forgårs la Statistisk sentralbyrå, SSB, frem sin årlige hovedpublikasjon, Utsyn over norsk økonomi.Der var det, grovt sett, to hovedbudskap.
1. Utsiktene for internasjonal økonomi er svakere enn tidligere.
2. Utsiktene for norsk økonomi er enda bedre enn tidligere.
Våre handelspartnere er fortsatt på vei utforbakke – enda lenger bort fra full kapasitetsutnyttelse og normal arbeidsledighet. De når ikke bunnen før i 2015, sier SSB nå.
Men i Norge skal den fantastiske, særnorske utviklingen fortsette. Boligprisene kan stige nye 25 prosent de neste tre-fire årene.
Lønnsnivået her i landet ligger 60 prosent høyere enn gjennomsnittet for våre handelspartnere i Europa, men fortsetter å dra fra. I løpet av SSBs prognoseperiode, ut 2016, kan forskjellen øke til over 70 prosent.
Men skal vi tro SSB, vil dette kunne kombineres med like lav arbeidsledighet som i dag.
Er tyngdekraften opphevet?
Så langt har det vært gode grunner til å si at Norge har tålt den høye lønnsveksten.
Høye eksportpriser har gitt høy lønnsevne i eksportindustrien.
De enorme oljeinvesteringene har gitt betydelige deler av industrien mulighet til å omstille til et marked hvor kundene – oljeselskapene – har nesten ubegrenset betalingsevne.
Andre næringer rasjonaliserer for å tåle lønnsnivået.
Alt i alt er lønnstagernes andel av kaken ikke større, selvom lønnen har økt. Eiernes inntekter har gjennomgående økt i samme takt. Slik sett har det vært rom for lønnsøkningene.
Men det er store variasjoner. Tradisjonell industri sliter.
Et sted går det en grense
Lønningene vokser raskere enn effektiviteten i mange bransjer. Sårbarheten øker. Dårlige tider hos handelspartnerne eller strukturendringer i verdensøkonomien kan bli dråpen som får begeret til å renne over.
Vår historie viser at nedgangen i industrisysselsettingen ikke går jevnt, men i rykk og napp. Vi har opplevd slike «ras» flere ganger, senest i 2003–4, da flere titusen arbeidsplasser røk.
Frontfaget bader i olje
Det skal ikke bli lett å holde igjen i lønnsoppgjørene. Den tradisjonelle «frontfagmodellen», hvor tradisjonell industri forhandler først og forteller oss hva norsk økonomi tåler, fungerer nå dårlig. Store deler av industrien slipper nå å tilpasse seg den utenlandske konkurransen. Kundene er i stedet å finne i norsk oljeindustri.
Det er ikke lett å regulere aktiviteten i oljevirksomheten, det har blant annet statsminister Jens Stoltenberg pekt på. Men det er heller ikke tegn til vilje til kritisk drøfting av hvor stor oljesektor vi kan ha i norsk økonomi.
Uten brems og ratt
Norsk økonomi er på vei til himmels, og slik kan det kanskje fortsette i mange år fremover.
Men i økende grad er det en ukontrollert ferd. Sjansen for at det ender med et smell, har økt.
Det lave internasjonale rentenivået er i ferd med å stille Norges Bank sjakk matt. Settes renten opp tidligere og mye kraftigere enn i andre land, vil eksportindustrien antagelig få en dobbelt smell: På toppen av høy kostnadsvekst vil det da komme en ny runde med styrkelse av valutakursen.
Budsjettpolitikken styres av handlingsregelen – som er en regel for jevn økning i bruken av oljepenger. Riktignok går opptrappingen av oljepengebruken litt saktere enn en mekanisk tolkning av handlingsregelen ville tilsi. Men de politiske realitetene gjør det svært vanskelig å tenke seg budsjettinnstramninger som monner.
Den som er i tvil, kan bare merke seg forsikringene det siste døgnet fra flere politiske partier om at storsatsingen på en fergefri vei langs Vestlandet til 150 milliarder kroner ikke skal gå på bekostning av noe som helst annet.
Nødventilene
Det hjelper litt at arbeidsinnvandringen tar av for presset i mange bransjer. Men, som direktør Hans Henrik Scheel i Statistisk sentralbyrå peker på, skaper den sterke innvandringen også en ny form for ustabilitet på litt lengre sikt.
En rask økning i befolkningen krever store investeringer både i privat og offentlig sektor. Men utviklingen kan bli svært ujevn, med fare for betydelige ringvirkninger på aktivitet og eiendomsverdier.
Så har vi altså Oljefondet.
I går minnet direktør Yngve Slyngstad om at fondet må innstille seg på svakere avkastning på sin enorme beholdning av obligasjoner når sentralbankene holder rentene nær null og utsiktene for verdensøkonomien er svake.
Oljefondet er nå i økende grad avhengig av tjene penger i aksjemarkedet, sier Slyngstad.
Voila! Denne uken har aksjekursene på Wall Street satt ny rekord nesten hver dag. 2013 har så langt vært et fenomenalt år i aksjemarkedene. Så langt ligger Oljefondet an til å gjøre det enda bedre enn i fjor.
Gudene ser i nåde til Norge. Men en styrende hånd er det vanskeligere å oppdage.