Det pågår et dramatisk økologisk skifte på Svalbard. Oppvarmingen har vært mer enn dobbelt så stor som ellers i verden.

- Hva jeg føler når jeg ser isen smelte? Jeg føler smerte, dyp smerte over det jeg ser, sier Christiana Figueres — leder for de internasjonale klimaforhandlingene.

Øynene til verdens klimasjef blir blanke.

Hun står i hovedgaten i forskerlandsbyen Ny-Ålesund ved Kongsfjorden på Svalbard. Sammen med noen titalls politikere, næringslivstopper, tenkere og eksperter har Figueres «murt seg inne» og snakket klimaløsninger noen dager. Men her i Ny-Ålesund er hun også øyenvitne til et av verdens største klimadramaer.

- Sorry, it’s so emotional, sier hun. Figueres er i Arktis for første gang. Hun har halvannet år på seg. I Paris i desember 2015 skal verdens ledere etter planen undertegne en ny avtale om å kutte utslipp av klimagasser.

Is smelter over hele verden. Nesten alle breer krymper. Havisen i Arktis dekker stadig mindre områder om sommeren. På Grønland smelter breene raskere - og taper noe sånt som 250 kubik kilometer i året. I Vest-Antarktis, rundt Amundsen-havet, mener forskerne at bresmelting har nådd «the point of no return».

Når isen smelter på havet, forandres økosystemene. Nye arter fortrenger de gamle.

Når havet blir åpent uten is, tar havet til seg mer varme og klimaendringene skyter enda mer fart.

Når breene på land smelter, stiger havet og i flere land må millioner av mennesker flytte.

Noen klarer seg, andre taper

Her, rett foran meg, er Kongsfjorden åpen og mørk, den skulle vært lukket av is. Fjorden er ikke lenger et arktisk hav.

Hvor skal den unge storkobben føde når hun neste år selv skal bli mor? Havisen har vært de gråspraglete selenes fødestue. Heldekkende havis finnes nesten ikke lenger i fjordene på vestkysten av Svalbard.

Men storkobbene er tilpasningsdyktige. De føder store sterke unger og finner nok en løsning. Det seg en stor nok isklump fra en kalvende bre. Men den lille ringselen, som før lå i hundrevis på fjordisen om våren, har store problemer. Den føder sine bitte små unger i snøhuler på isen. Men uten is, ingen snøhuler. Og dermed ingen ringsel. Og når selbiffen stikker av, finner også isbjørnen nye jaktmarker og nye ofre. Hvitkinngåsen får ikke lenger ha eggene i fred.

Det absurde målet

Isen er fortsatt like iskald som den alltid har vært. Men vannet og luften i Arktis er blitt varmere. Globalt har temperaturen steget med 0,9 grader i gjennomsnitt, og oppvarmingen har flatet litt ut det siste tiåret. Men i Arktis fortsetter det. På klimatoppmøtet i København i 2009 vedtok verdens ledere å begrense global oppvarming til to grader.

- På Svalbard har vi allerede passert togradersmålet, sier direktør Jan-Gunnar Winther ved Norsk Polarinstitutt.

I Longyearbyen på Svalbard er det allerede blitt 2,5 grader varmere i luften de siste hundre årene, og 2 grader varmere i havet utenfor de siste 25 årene. Klimamodellene viser 8, kanskje 10 grader varmere gjennomsnittstemperatur i slutten av dette tiåret. For å forstå hvor mye det er: Under siste istid var det bare 5 grader kaldere her hos oss enn det er nå. Nå kan det bli dobbelt så mye andre veien. Forskere ved Norsk Institutt for Naturforskning skrev nylig i en rapport at de frykter et klima sør på Svalbard à la dagens København mot slutten av dette århundret.

Da blir det «Farvel, Arktis». Og #klodenvår er enda litt fattigere.

- Det som skjer på Svalbard er helt i tråd med modellberegningene om at Arktis varmes opp raskere enn andre steder. Og i denne delen av verden, med et svært sårbart miljø, blir konsekvensene ekstra dramatiske. Da jeg fløy til Kongsfjorden første gang for 25 år siden var landskapet helt annerledes. Breene var store, havet dekket av is. Nå er breene impotente, mange er på vei til å forsvinne. Det er virkeligheten, sier Jan-Gunnar Winther.

Kanonskuddet drønner

Helt innerst i Kongsfjorden, møter den massive Kronebreens blåhvite 100 meter høye front havet. Jeg er en bitte liten gjest. Noen titalls krykkjer sløver på et isflak, pusser litt på fjærene. Båtføreren vil ikke kjøre nærmere. Isen er uberegnelig, sier han.

Og plutselig skriker de arktiske måkefuglene. Letter, flakser besatt med vingene. Havhestene kommer flyvende som prosjektiler fra brekanten. De kjenner breens lyder. Et sekund etter ljomer et drønn, som et kanonskudd eller jagerfly. Men på fredelige Svalbard er det ingen soldater. Det er Kronebreen som kalver. Drønnet er lyden av en enorm bit av breen som brekker av og raser ned i fjorden. Vannet fråder og en stor dønning skyller utover, før det igjen blir stille, og krykkjene setter seg på flaket sitt igjen.

Så fikk jeg se det selv, at flere hundre år gammel is skaller av breen og er på vei til å bli vann. Båten duver mellom små og stor isklumper. Motoren er skrudd av. Bare lyden av smeltende is i saltvann høres. Det knitrer. Det er isens luftbobler som sprekker.

Det er lyden av et klima i endring.

Én meter i året!

Kronebreen har mistet mer enn én meter av høyden hvert år de siste tyve årene og har trukket seg tilbake en kilometer, bare siden 2011!

Isforsker Jack Kohler ved Norsk Polarinstitutt har fulgt breen i mange år:

- Det har alltid vært kalving og alltid vært dramatisk ved fronten av Kronebreen, som er en tidevannsbre. Fronten har ligget nokså stabil siden sent på 1980-tallet. Den har trukket seg tilbake litt, og så har den rykket frem igjen. Men de siste par tiårene er breen også blitt tynnere og tynnere, i gjennomsnitt én meter i året, og noen år opptil to meter. Og så endelig i 2011 startet en rask tilbaketrekking av fronten, sier han.

- Det er voldsomt det som skjer nå. Ikke bare på Svalbard, men over hele verden mister alle store breer ismasse, sier Jack Kohler.

Utenfor vår fatteevne

Faktisk mister Svalbards breer ca. 4,3 kubikkilometer is hvert år i snitt. Men det er fortsatt mye is på Svalbard, det årlige tapet tilsvarer bare 0,07 prosent av isbreene.

Det arktiske, iskalde Svalbard, som du kanskje har sett film fra, eller kanskje til og med besøkt, er altså i dramatisk endring.

- Hva vil 8-10 grader varmere klima føre til?

- Vi vil få et Svalbard som minner om Fastlands-Norge. Det høyarktiske vil være borte. Vårt mentale kart av hvordan verden ser ut må tegnes om igjen. Det som skjer er egentlig i grenselandet for vår fatteevne, sier Winther.

Havets kjempe kommerVannflaten i Kongsfjorden brytes av en ryggfinne. Ikke stor. Er det en nise som har forvillet seg nordover? Altfor liten til å være spekkhugger. Men så avslører kjempen seg. Det er en finnhval, verdens nest største hval, 20-25 meter lang, hvis ryggfinne er liten i forhold til størrelsen. Havets gigant er på besøk og sender en prustende søyle av vann og luft før den dykker. Kanskje på jakt etter favorittmaten lodde og krill. For få år siden fantes ikke disse artene i Kongsfjorden, og de store hvalene kom sjelden. Nå er de her titt og ofte.

- Det dramatiske økologiske skiftet i Kongsfjorden skjedde for få år siden. En klimaendring. — Et naturens drama ble observert og dokumentert. Kongsfjorden og de andre fjordene på vestkysten gikk fra å være polare, arktiske økosystem til atlantiske, sier Jan-Gunnar Winther.

Med plussgrader i vannet hele året ble det er for varmt for flere av de arktiske artene. Ringselen og polartorsken er nesten borte, mens lodde, hval og makrell tar over.

Ikke lenger Arktis

Den store Atlanterhavsstrømmen, eller Golfstrømmen, har alltid passert vest for Svalbard. Men i fjordene i vest, i nord og i havet øst for øygruppen har polhavet hatt en helt annen iskald rytme. Men i vest er det iskalde miljøet overtatt av et varmere.

— Kongsfjorden og de andre fjordarmene er som et laboratorium hvor vi kan se hva som vil skje med hele Svalbard og hele Arktis de neste tiårene, sier marinbiolog Christian Lydersen ved Norsk Polarinstitutt.

Han følger de store dyrene, sel og hval. - At finnhvalen og knølhvalen drar inn i Kongsfjorden er beviset på at økosystemet er endret. De gamle artene presses ut, mens nye kommer til. Torsk, lodde, makrell, steinkobbe og enkelte hvalarter tjener på det som skjer. Ringsel og polartorsk er blant dem som taper. Det er ikke lenger arktisk natur i de vestlige fjordene. Det skjer svært raskt, sier Lydersen.

De vet at det skjer

Den blanke åpne Kongsfjorden og de impotente breene minner meg på et tidligere besøk her. Det var møkkavær, iskald vind tidlig i september 2009, et par måneder før verdens ledere gjorde et mislykket forsøk på å få til en klimaavtale i København. Iskanten nord for Svalbard, helt oppe ved 80,5 grader nord det året, fikk celebert besøk. Vi skulle fløyet inn med helikopter, men været gjorde det umulig. Et kystvaktskip kjørte oss opp til isen.

Og midt ute på den enorme, nærmest endeløse isflaten øst i Framstredet sto en alvorlig, nesten sinna, koreaner og kjeftet på verdens statsledere. Mannen var Ban Ki-moon.

Ban er vant til fyrstelig behandling og røde løpere. Men i den ville arktiske isen skjedde det samme med ham som med alle andre som besøker ekstrem natur, han ble liten og intenst engasjert.

- Klimaendringene skjer raskere enn noen har trodd. Her på isen i Arktis, retter jeg nå en sterk oppfordring til samtlige av verdens ledere. Dere må tenke og handle globalt. Nå, straks, nærmest ropte han.

Ban, med fru Ban på slep rundt på isflaket: - Jeg skal fortelle verdens ledere i detalj at jeg har sett isen smelte, sier han.

Ban Ki-moon holdt løftet, men ble ikke hørt i København tre måneder senere.

Den skremmende e-posten

I mai i år, noen dager før Norge feiret grunnloven, og mens jeg forberedte Svalbard-besøket, dumpet en e-post inn fra en bekjent. «Sjekk NASAs hjemmeside», sto det nøkternt.

Melding: Kollapsen av iskappen over Vest-Antarktis er i gang, og den er umulig å stoppe. Vi er ved «the point of no return», skrev og sa noen av verdens fremste isbreforskere i NASA den dagen. Det er en av de mest dramatiske nyheter naturvitenskapen noensinne har kommet med, og får det som skjer i Kongsfjorden på Svalbard til å fremstå som en krusning.

Samme dag som NASA slapp sin rapport om hva som har skjedd i Vest-Antarktis de siste tyve årene, publiserte University of Washington hva forskere der mener vil skje i tiårene og hundreårene fremover. Summen var overveldende.

Kort fortalt:

Klimaendringer har ført til sterkere vinder rundt Antarktis. Disse har bidratt til å presse varmt vann fra dyphavet opp til overflaten, mener NASA-forskerne. Vannet presses så inn under breene som blant annet omgir Amundsen-havet. Fjellet som denne store iskappen hviler på ligger under havnivået, og forskerne mener vann nå gradvis trenger inn under isbreene. Etter hvert som dette skjer blir breene ustabile og vil smelte.

Hvis all isen på den antarktiske halvøya smelter vil det føre til en global havnivåstigning på fire meter — men, ta det med ro, det vil ta minst to hundre år, eller kanskje opptil tusen år, tror forskerne. Men rapportene viser at situasjonen er mye mer dramatisk enn det FNs klimapanel skrev i sine siste rapporter som kom ut i vinter. Seks av de største breene i Vest-Antarktis bidrar allerede nå til høyere havnivå, mener NASA.

- En svært stor del av den Vest-Antarktiske iskappen har entret et stadium av irreversibel retrett. Det vil etter hvert få store konsekvenser for havnivået i hele verden, sa glasiolog Eric Rignot i NASA til avisen The Guardian etter fremleggelsen.

- Både på Grønland og i Antarktis skjer endringene nå mye raskere enn vi hadde trodd var mulig, sa Rignot. Han konstaterte at en kjedereaksjon er i gang, som ikke vil la seg stanse selv om havene ikke varmes ytterligere.

— Det eneste som kan stoppe det som skjer er et høyt fjell som kan blokkere breene. Men det fjellet finnes ikke. Så vi tror at det som skjer er ustoppelig.

Sannsynligvis er det de samme vindene som presser varmt vann inn under Vest-Antarktis som fører til mer nedbør på det enorme antarktiske platå, og som derfor gjør at ismassene der øker for tiden. Men det er ingen garanti for at det fortsetter.

Forskningsdirektør Nalân Koç ved Norsk Polarinstitutt sier kunnskapen om dynamikken til iskappene er mangelfull.

- Men iskappene på Grønland og i Antarktis er de store jokerne i fremtidig klimautvikling, ikke bare på grunn av havnivåøkning, men også potensielle effekter på hav- og atmosfæresirkulasjon. Vi må følge nøye med på disse to kjempene, sier hun.

Første gang jeg sto på flystripen utenfor den norske Trollstasjonen i Dronning Mauds land sa en klimaforsker til meg at de 700-800 meterne med is under meg nok vil bli liggende i mange århundrer, årtusener fremover uansett hvor mye vi varmer opp kloden.

Jeg er jammen ikke helt sikker lenger.