Jo da, vi er glade for en klok avgjørelse. Men det er en glede med sårhet i seg.

Akkurat som den sårheten jeg kjente på som liten, da jeg måtte stå opp for ham, beskytte ham, hele tiden følge med. Det ble en ryggmargsrefleks av dette, og jeg visste godt hvem som var hvem. Hvem som tilhørte Stians side og hvem som ikke var på vårt lag.

Hvilke barn vi kunne leke med, og leke i nærheten av for eksempel, og hvilke barn vi skulle holde oss langt unna. Jeg ble god på det, gjenkjenne og forutse sånt.

Les også:

Hvem skal få fly med Norwegian?

Alle er velkommen om bord hos Norwegian

Og det var voksne som stirret, stoppet og stirret på broren min, Stian syntes det var ubehagelig og jeg ble sint. Så stirret jeg tilbake, og de ble flaue av det når de oppdaget meg. For jeg hadde vist dem at de skulle la broren min være i fred. Vist og opprettet en forståelse av situasjonen, det var de som gjorde noe galt, ikke Stian. Blikket mitt formidlet at man skal behandle hverandre pent, man skal opptre sivilisert og vennlig, ikke krenkende og ekskluderende.

Følelsen av sårhet

Situasjonen i dag kan av og til oppleves lik; Stian opplever det samme, i butikker, når han skal ut og spise, når han skal betale for maten og servitøren overser ham og spør oss hva han skal spise. Slike ting.

Og der er den igjen, følelsen av sårhet. Det er ikke godt å måtte beskytte noen. Å mobilisere beskyttelse betyr at det finnes en trussel.

Jeg trodde ikke at Norwegian skulle være en slik trussel, jeg så ikke den komme. Hvordan kunne jeg vel det? Stian har fløyet alene så mange ganger før.

Norwegian er ikke et barn som peker og ler, eller en servitør som overser. Norwegian er selskapet som stoppet broren min i porten og sa at han ikke fikk lov til å sitte i flyet deres.

Stian ble avvist og utestengt. Stian har bestandig tålt så mye. Eller, tålt, han har vært tvunget til å tåle.

Vi har en sikringsmekanisme

Hvordan et samfunn behandler sine mest sårbare forteller noe om dette samfunnets menneskesyn. Det sier noe om oss alle. Det sier noe om samfunnsånden, om holdninger som virker og lever.

Så hva gjør man når slike holdninger gjennomsyrer noen med myndighet, når slike holdninger finnes i et flyselskap? Et søsterblikk rekker ikke langt da.

Heldigvis har noen tenkt på dette. Vi har gjennom våre lovgivere definert diskriminering og bestemt at det er forbudt. Og vi har en sikringsmekanisme; et eget ombud som skal følge med. Likestillings— og diskrimineringsombudet har nå avgjort at Stian ble utsatt for diskriminering, det skulle ikke skjedd.

Takk og lov for det. Takk for at vi nå har fått slått fast at dette var galt og for at den grensen ble trukket opp. Og ja, vi skal sprette champagnen, vi skal klappe hender og smile og le til hverandre og tenke at det gode seiret til slutt, Stian fikk en slags oppreisning, han gjorde det, takk igjen.

Men med en sår bismak. Det burde ikke skjedd, det burde ikke være slik. Og vi vet jo at vi fortsatt må beskytte.

For dette er en side av samfunnet som hele tiden må ha et blikk på seg.

Et våkent og oppdragende blikk.