Vi jubler for varmerekorder. Vi slutter å juble for varme— rekorder. Vi skifter T-skjorte, men har fremdeles to i sekken. Vi ser badeballer på Facebook, og softis og hvitvin og hete kyss i kaldt vann. Vi blir kastet bort fra bystranden fordi beboerne har klaget. Vi spør Arbeidstilsynet - i fullt alvor, om det er lov å dra hjem fra jobb. Vi leser om de gamle som holdes innendørs, og synes synd på dem. Etterpå durer vi forbi sykehjemmet på vei til stranden. Vi henger i matbutikker med kjølrerom. Vi forbanner det ødelagte klimaanlegget i bilen og skinnsofaen hjemme.
Vi er skjønt enige om at det er for dumt å klage, men gjør det likevel. Vi skifter T-skjorte, for andre gang. Vi kjøper supertynne dyner, men slenger dem på gulvet om kvelden. Vi maler barna hvite av solkrem mens de spør om hvorfor ikke hunder og katter og sånt svetter ihjel. Vi diskuterer hva som er mest ulidelig av femogtredve pluss og femogtredve minus. Vi faker glede når noen viser oss det solfylte værvarselet i avisen. Vi spør sjefen om å droppe shortsforbudet og er plutselig misunnelig på han som jobber i sprengkulde på isfabrikken.
Vi leter etter fontener på Google Maps, men ser ingenting i skjermen. Vi skifter T-skjorte, for tredje gang. Vi skulle ønske at Jokke har rett i at vinteren snart kommer. Vi gir opp løkkefotballen etter åtte målløse minutter. Vi glemmer å smygtitte bak solbrillene når vi er på stranden.
Vi skulle ønske ferien gikk til Svalbard og funderer litt på hvordan de egentlig har det i Sahara, eller hvordan det er å bruke niqab eller burka nå. Vi tenker at november ikke er helsvart, likevel. Så ser vi bildene av hetebølgen og blir enige, igjen: Det blir virkelig for dumt å klage.