FAKLENE VED INNGANGEN
kaster et mystikkens skjær over den fornemme fasaden. Gjennom de høye buevinduene i annen etasje skimter du funklende krystallkroner og mørke ekepaneler. På veggene henger portretter av ærverdige, lærde herrer. Dette er Det Norske Videnskaps-Akademi, en eksklusive «klubb» av utvalgte professorer.Klubben ble grunnlagt i 1857 for å bidra til vitenskapens fremme. Lenge var det en selvbevisst og sentral institusjon i nasjonens vitenskapelige liv helt til nye forskningspolitiske strømninger og studentopprøret i 1970-årene reduserte det til et symbol for det gamle professorveldet, et isolert og lukket forum for elitistiske idealer som var gått ut på dato. I dag er akademiet for lengst på vei opp og ut igjen. Porten i stålstakittet er åpen, og hvem som helst kan komme inn for å høre på foredrag som ikke nødvendigvis svever oppe i den «akademiske tåke». Selv om noen temaer kan lyde litt fjerne for folk flest, som «Mosaikkene i Thessaloniki og Theodosius den stores trosedikt av 380». Eller «Partnervalg og seksuell preging hos fugl». Men innbudte forelesere som forfatteren Tor Bomann-Larsen har også vært her. Han fortalte om hvordan danske prins Carl ikke ville hatt en sjanse til å bli konge i Norge dersom Fridtjof Nansen hadde ønsket å bli president. Men noe «folkeakademi» blir det aldri her på Drammensveien. Og det er ingen hverdagslig sak å tre inn i disse lokaler. Vi hilses velkommen i døren av representanter for personalet, og geleidet videre gjennom tunge, brunlaserte dører med blyglass inn i hallen der en byste av Michael Sars, teologen som ble Norges første dypvannsbiolog, viser vei oppover trappen til annen etasje.
Plysj og søyler.
Her oppe, i det som var statsråd Hans Rasmus Astrups private gemakker, går vi videre innover gjennom salonger med tung plysj, søyler og malerier som fører tankene hen til Wagner, frem til den store foredragssalen. Stolene er harde og gir raskt tresmak, for leg som for lærd. Vitenskapelige kjendiser som Per Lønning og Jakob Jervell, Ole Henrik Magga og Geir Lundestad, Arne Næss, Einar Kringlen, Berge Furre og Bernt Hagtvet skimtes fra tid til annen på benkeradene. Selve rommet ble pusset opp i fjor med midler fra stiftelsen Fritt Ord. Så akademiet kan med en viss rett gjøre krav på at salen rommer «det frie ords fremste talerstol i Norge».Videnskapsakademiet ønsker i dag å åpne seg enda mer utad, eller mer presist «hente samfunnet inn i akademiet», slik generalsekretær Reidun Sirevåg formulerer det. Det første skritt var at institusjonen ansatte sin første informasjonsrådgiver, Anne-Marie Astad. Hun ønsker seg aller helst kø av interesserte foran akademiets dør. Forleden banket da også et ungt par på porten. De kom bare forbi, syntes det gamle huset så så hyggelig ut, og spurte om de kunne få gifte seg der.Forespørselen var ikke helt på jordet, men det er slutt på å vie folk her. Selskaper kan man derimot leie rom for i de pompøse omgivelser, men det er ikke lenger lov å danse i akademiet. Bæreevnen i de gamle gulv er heller tvilsom i lengden. Bygningen ble oppført i 1887 og innkjøpt til Videnskapsakademiet i 1910. Kong Haakon og dronning Maud var blant bidragsyterne (5000 kroner) som har fått sine navn i gull på marmorplaten i hallen.
Vil høres.
Reidun Sirevåg ber om at både samfunn og styringsverk i dag tar akademiet og dets ekspertise mer i bruk, gjerne som nøytral høringsinstans. Allerede har institusjonen fått nye oppgaver og det Sirevåg kaller nytt eksistensgrunnlag med ansvaret for å dele ut prestisjetunge priser. Det er Abelprisen for matematikk og Kavli-prisene, den norsk-amerikanske industripionéren Fred Kavlis utmerkelser i astrofysikk, nanovitenskap og nevrovitenskap. Akademiet markedsfører sin uavhengighet, men får 30 prosent av sine utgifter dekket over statsbudsjettet. De to andre, viktige inntektskilder er VISTA-samarbeidet med Statoil om oljerelatert forskning og midler knyttet til administrasjon av Abel-prisen. Det blir fort fullt i salongene, mange håndtrykk, men ingen hei-på-deg. Antrekkene er pene, men vi skimter da en og annen slipsløs snipp. Kveldens foredragsholder tripper lett nervøst, for det er både en ære og en utfordring å tale i akademiet. En besøkende utenfra, som kommer i nærkontakt med de lærde damer og herrer, oppdager til sin lettelse at den dannede «smalltalk» som summer gjennom salongene, ikke alltid er så høyttravende. Når astrofysikere møter filologer, statsvitere og marinbiologer, tales det sjelden i metaforer eller matematiske formler. Blant gjestene treffer vi Karin Berg, direktør ved Skimuseet, som gjerne forteller om akademiets store helt, Fridtjof Nansen. Han erobret ikke bare Nordpolen, Grønland og Nordvestpassasjen, men også mange kvinnehjerter på sin vei. Så mange, at Berg har skrevet en hel bok om dem.Som et av aftenens høydepunkter går akademimedlemmene til bords sammen, i spisesalen der «de mest strålende middager og taler ble holdt i statsråd Astrups tid». Det konverseres over bordet om oppdragsforskning, universitetets rektorvalg og avisenes angivelig svake forskningsjournalistikk. Her er mange akademikere som føler at de brenner inne med godt stoff.
Mer mystikk!
Men noen avmystifisering av Det Norske Videnskaps-Akademi er ikke noe mål. Nei, jeg synes heller vi burde remystifisere akademiet. Jeg har ikke noe imot at det fremstår som litt mystisk, lukket og elevert så lenge det ikke er slik. Dette påpeker professor i rettsinformatikk Jon Bing, som er en av de ferskere akademimedlemmene. Han ble opptatt på årsmøtet i 2002, og minnes den høytidelige seremonien som spennende og viktig. Selv om han hverken måtte gå ned på kne eller avgi noen «blodige» løfter.Men det hadde ikke vært meg imot, legger han til. Det er så få slike anledninger i livet at man gjerne kan bruke seremoniell for å fremheve det betydningsfulle i situasjonen. Jon Bing ble selv prisbelønnet for sin forskning i akademiet i 1983, og roser nå den gamle institusjonen for evnen til å fange opp det nye fagfeltet som han var med på å utvikle.Men remystifisere Akademiet? Her i vitenskapens rasjonelle høyborg finnes det knapt rom for spøkelser. Det måtte i så fall være gjengangere fra de ville festene som forfatteren Sigurd Hoel feiret oppe i loftsetasjen, der han bodde mens han var Videnskapsakademiets sekretær fra 1920 til 1923.Det var Sigurd Hoel som gjorde Akademiets runde dørvridere, i bruk den dag i dag, berømte. «De var ikke alminnelig dødelige dørhåndtak. De var store krystallkuler, slipt i fasetter. På selve kulen var det umulig å se, hvilken vei man skulle dreie dem», skrev Hoel mange år senere. Når de lærde professorer kom til møte, skjedde det samme hver gang: Først vred samtlige krystallkulen feil vei, og rykket i døren, uten at den åpnet seg. Hvis noen ved annet forsøk gjorde det riktig, så var de enten medlemmer av den matematisk-naturvitenskapelige klasse eller historieprofessor (senere utenriksminister) Halvdan Koht. De øvrige medlemmer av den historisk-filosofiske klasse slet. Verst av alle var professor i landsmål (nynorsk) Leiv Hægstad, som en gang gjorde hele 13 mislykte forsøk med dørvrideren.Les hele artikkelen i pdf-utgaven av A-magasinet
