EUs statsledere greide natt til fredag å bli enige om å redusere utslippene av CO2 med 40 prosent innen 2030, regnet i forhold til utslippene i 1990. En ny internasjonal klimaavtale skal sluttforhandles i Paris om et år. Avtalen i EU vil påvirke den interne debatten i mange land – ikke minst i Norge.

40 prosent kutt innen 2030 er ikke spesielt ambisiøst hvis målet er at de rike landene skal kvitte seg med nesten all bruk av fossil energi innen 2050 eller 2060. Men det er viktige forskjeller mellom de utfordringene EU og Norge står overfor.

Norge har allerede langt mer fornybar energi, i form av vannkraft, i sin energimiks enn det EU vil ha etter 2030. Men internasjonale klimaforhandlinger dreier seg hovedsakelig om reduksjoner i CO2-utslipp. Vi kan ikke på samme måte som de fleste EU-land redusere utslipp av CO2 ved å stenge varmekraftverk og erstatte dem med ny, fornybar energi. Vi må velge mellom dyrere alternativer. Men som oljeland har vi bedre råd til det.

Det er andre viktige forskjeller. En gruppe land, som EU, kan vinne på å samarbeide om utslippene.

Målet om å redusere utslippene med 40 prosent gjelder for alle EU-landene under ett, ikke for hvert enkelt EU-land. Det gir en fleksibilitet som gjør at kuttene kan gjennomføres billigere. For noen land vil kuttene bli større enn førti prosent, for andre mindre.

Virkemidlene avgjør

Troverdigheten av EUs mål avhenger av virkemidlene. Det viktigste virkemiddel, også frem mot 2030, er kvotesystemet. Omtrent halvparten av utslippene i EU skjer i bedrifter som må ha utslippskvoter. For disse bedriftene er det et felles, samlet tak for antall kvoter og dermed de samlede utslippene.

Dette taket skal etter 2020 senkes med 2,2 prosent i året, litt raskere enn i perioden vi nå er inne i.

Mange mener at dagens kvoteordning i EU så langt nesten har vært virkningsløs. Det kraftige økonomiske tilbakeslaget har redusert kraftproduksjonen og industriproduksjonen og dermed utslippene av klimagasser. Det er blitt billig å holde utslippene under det fastsatte taket.

Men etter forhandlingene natt til fredag er det fortsatt kvoteordningen, med gradvis lavere tak, som er det viktigste virkemiddelet for å nå 40-prosentmålet. Det gir derfor dårlig mening å hylle EUs klimaavtale hvis man mener kvotesystemet er ubrukelig. For i så fall er ikke EUs mål troverdig.

Norge må svare for seg

Siden bedriftene kan selge og kjøpe kvoter av hverandre, kan ingen vite hvordan utslippene og utslippsreduksjonene i EU til slutt vil fordele seg på land.

Norge er gjennom EØS-avtalen også en del av EUs kvotesystem. Men, i motsetning til det enkelte EU-land, må Norge i internasjonale forhandlinger levere sitt eget CO2-regnskap. Hvis norske kvotepliktige bedrifter "kjøper seg fri" i stedet for å redusere sine utslipp, må Norge finne andre måter å oppfylle sine forpliktelser på.

Til gjengjeld har Norge, i motsetning til EU, innvilget seg en annen form for fleksibilitet: Norge skal ta mye av kuttene ute, ved å finansiere billigere utslippskutt i fattige land.

Med andre ord: Det er ikke rett frem å si at Norge skal gjøre som EU. Miljøvernminister Tine Sundtoft gjør rett i å si at spørsmålet bør utredes før konklusjonen trekkes.

Men det haster.