Stortingets presidentskap – med stortingspresident Olemic Thommessen i spissen – sier blankt nei til å møte Tibets åndelige leder når han om drøye to uker besøker Oslo for å markere at det er 25 år siden han mottok Nobels fredspris.

Og ikke nok med det: De politikerne som likevel drister seg til å snakke med den milde fredsprisvinneren, har fått et like blankt nei til å gjøre det i Lagtingssalen, en sal som ellers står vidåpen for all verdens andre besøk – av høyst varierende viktighet og kvalitet.

Verdige mot uverdige

Stortingets kinesiske kanossagang slutter dessverre ikke der:

Våre fornemste folkevalgte ser helst at Dalai Lama ikke bruker Stortingets hovedinngang, men bakdøren. Eller som visepresident Kenneth Svendsen (Frp) sa det til NRKs Dagsnytt 18: «Min anbefaling er at han går inn en annen inngang.»

Gjesten fra Tibet skal altså gjemmes bort så godt som mulig. Så mens enhver middels ordfører eller subsidiehungrig næringslivsleder med den største selvfølgelighet loses inn fra Løvebakken, skal altså en hyllet fredsprisvinner lures inn kjøkkenveien.

Slikt har ikke skjedd tidligere. Nå etablerer Stortingets presidentskap altså en helt ny og oppsiktsvekkende praksis: Et skarpt skille mellom gjester som er verdige til å bruke Stortingets hovedinngang, og de som henvises til anonymitetens grå bakdører.

Tomme ord

Kontrasten er pinlig stor til alle de fete ordene som stortingspresidenten og andre bruker nå i Grunnlovsjubileets store år. Ord om demokrati og selvstendighet, ytringsfrihet og menneskerettigheter.

Tibetanerens varslede besøk har vist oss hva alt dette egentlig er for noe: Tomme ord. Ord som bare gjelder når de ikke koster noe. For ved den minste motstand veksles disse frasene inn i redsel for en stormakt som hater dissidenter. Stortingets presidentskap bøyer nakken. Ikke i skam, men i banal underdanighet for en fornærmet asiatisk stormakt og snevre næringsinteresser.

Stryk til prinsipptesten

Norske politikere er eventyrlig privilegerte, selv om de neppe skjønner det selv: Vi er blant verdens rikeste land. Våre interne motsetninger er meget håndterbare. Og ingen ytre fiender presser oss til noe som helst. Hvis vi orker å se oss selv utenfra, ja, så ser vi en nasjon med en handlefrihet de aller fleste andre land bare kan drømme om.

Det er i denne nasjonale drømmetilværelsen Stortingets presidentskap stilles overfor en liten test. For noen prinsipper settes på prøve når Dalai Lama varsler sin ankomst. Slik får vi illustrert om vi mener alvor med alle de flotte honnørordene vi holder oss med.

Men det gjør vi altså ikke. Ved første anledning stryker Stortingets presidentskap til prinsipptesten. Det er et trist syn.

Makt til å mene

Ekstra pinlig må dette være for stortingspresident Olemic Thommessen. Inntil i fjor var han leder av Stortingets Tibet-komité. Han var en sterk og klar talsmann for nødvendigheten av å stå opp for tibetanernes rettigheter. Og sammen med den daværende opposisjonspolitiker Erna Solberg brukte han Stortingets talerstol til å kreve at Stoltenberg-regjeringen skulle vise et sterkere engasjement for menneskerettighetene i Kina.

Men det var før Thommessen fikk makt til å vise at han mente alvor. Da forsvant både prinsippene og kravene om å stå opp for de forfulgte.

Et ekte dilemma

Selvsagt er det ikke vanskelig å skjønne at også Stortingets presidentskap har et ønske om at forholdet mellom Norge og Kina skal normaliseres. Også Stortinget er et ledd i en langsiktig strategi for å få dette til. Det er både logisk og forståelig.

Kina stormer frem som en av de aller viktigste spillerne på den geopolitiske scenen. Dessuten har landet etablert seg som en enormt viktig markedsaktør. Denne nye gigantmakten griper inn i det meste og kommer til å bety mer og mer, også for norsk industri.

Vi kommer imidlertid ikke utenom Norges moralske og politiske dilemma. Hvor unnvikende skal vi være for å gjøre Kina fornøyd med oss? Skal vi la en asiatisk stormakt diktere hvor klar den norske stemmen skal lyde når vi ser urett rundt oss?

Ja, svarer Stortingets presidentskap, og ber Dalai Lama gå kjøkkenveien.

Avgrunnsdyp kontrast

For Kina har forlengst utpekt ham som en av sine hovedmotstandere. Konsekvent har landet reagert sterkt mot alle som tar imot ham. Det hindret ikke president Barack Obama i å møte den tibetanske fredsprisvinneren så sent som i februar. Og her i Norge er han under sine tidligere besøk blitt møtt av stortingspresident Thommessens forgjengere, Kirsti Kolle Grøndahl i 2000 og Jørgen Kosmo i 2005. Men nå fornektes Dalai Lama – som denne vinteren av tidsskriftet Fortune ble kåret til verdens fremste og mest inspirerende ledere "i en tid som hungrer etter lederskap" – av et storting som ellers soler seg hemningsløst i Nobel-glansen.

Kontrasten til dissidentenes mot er avgrunnsdyp.

Vidåpen hovedinngang

Det farlige med denne feigheten er at Stortingets presidentskap med all uønsket tydelighet nå viser både Kina og andre stormakter at press mot Norge er effektivt. For her er det nok av lettskremte politikere. Det kan vise seg å bli et farlig signal å sende resten av verden.

Så er det bare å håpe at de politikerne som har sagt ja til å møte Dalai Lama (Trine Skei Grande, Knut Arild Hareide, Audun Lysbakken, Michael Tetzschner og noen til) har mot nok til å trosse stortingsmaktens ønske om at han skal gå inn den bortgjemte kjøkkenveien.

25 år etter at den tibetanske eksillederen ble feiret som fredsprisvinner er det en selvfølge av Stortingets inngang fra Løvebakken står vidåpen for ham.