Historien om Barack Obamas tid i Det hvite hus kan fortelles på helt forskjellige måter, avhengig av fortellerens politiske ståsted.

Demokratenes versjon er slik: Obama overtok etter George W. Bush på det verst tenkelige tidspunkt. I januar 2009 var verden på vei inn i den alvorligste økonomiske krisen siden 1930-tallet. Den nye presidenten måtte sette alle krefter inn på å hindre et katastrofalt tilbakeslag.

Da krisen omsider var under kontroll, ventet neste ryddejobb, som var å trekke de amerikanske soldatene ut av Irak og forberede noe tilsvarende i Afghanistan. Først deretter kunne Obama tillate seg å tenke på sine egne politiske saker, men da støtte han på en mur av motstand i Kongressen.

Så en republikansk versjon av samme historie: Den venstrevridde Obama øste ut penger fra statskassen i stedet for overlate økonomien til markedskreftene, og han avviklet USAs krigføring på en måte som skadet amerikanske interesser. Deretter satte han i gang en kostbar og dårlig planlagt helsereform uten å spørre om dette faktisk var hva folk flest trengte og ønsket.

Uforsonlig tone

Obamas første fireårsperiode ble preget av harde ideologiske konfrontasjoner, men bitterheten er ikke blitt mindre etter gjenvalget i 2012. Politikken i Washington har fått en destruktiv tone. Ute i landet blomstrer politikerforakten.

I sin femte tale om rikets tilstand (State of the Union) natt til onsdag foreslo Obama å gå over hodet på Kongressen. Det er nye toner fra en president som i alle år har appellert til sine motstandere om å vise kompromissvilje.

Faktisk var konstruktivt tverrpolitisk samarbeid en sentral del av Obamas budskap om hope and change da han hadde sitt vekkelseslignende gjennombrudd i valgkampen 2008. Denne viljen til å overvinne gamle motsetninger skulle fortelle velgerne at Obama var en ny og annerledes politiker.

Ingen respons

Denne delen av Obamas idealisme har fått spesielt hard medfart. Så har han da også hatt å gjøre med et republikansk parti der mange ser på moderasjon som et tegn på svakhet og ettergivenhet.

Nå sier Obama at han vil benytte sin rett til å styre gjennom dekreter, såkalte executive orders. Det innebærer at presidenten i visse saker kan fatte vedtak uten å spørre Kongressen, men det er absolutt ikke tale om noen diktatorisk myndighet. USA er fremdeles et demokrati og ingen bananrepublikk.

Vil vinne folket

Obama legger nå ut på en rundreise der han vil forklare amerikanerne hvorfor det er nødvendig å slå hardere til.

Blant annet vil han heve minstelønnen til litt over 60 kroner timen for ansatte som jobber på kontrakt for føderale myndigheter. Økningen berører noen hundre tusen mennesker, men tanken er å sende et signal til andre deler av arbeidsmarkedet.

Obama vil også satse langt mer på yrkesopplæring og undervisning i realfag for å gi flere en sjanse til å komme ut i arbeidslivet.

Slike og lignende tiltak kan Obama sette ut i livet på eget initiativ, men mer vidtrekkende reformer er avhengige av lovgiverne i Kongressen. Da snakker vi for eksempel om en generell heving av minstelønnen, gunstigere skatteordninger for folk med lav inntekt, forbedret ledighetstrygd eller et førskoletilbud for amerikanske fireåringer.

Ikke bare sparing

Disse forslagene har til felles at de vil koste en del penger, men Obama mener i motsetning til republikanerne at USA ikke kan spare seg til ny velstand. Hans poeng er at økonomien som helhet vil vokse dersom også de fattige får mer å kjøpe for.

USAs økonomi viser en lovende utvikling. Etterspørselen etter arbeidskraft stiger, og ledigheten er under 7 prosent for første gang siden november 2008. Den økonomiske veksten i år kan bli den største siden 2005. I så fall vil 2014 bli året som markerer at det endelig er slutt på den lange tiden med stagnasjon.

Normalt skulle dette være svært gode nyheter for den sittende presidenten, og demokratene skulle ligge an til et godt resultat ved mellomvalgene til høsten. Men fullt så enkelt er det ikke.

Forskjellene øker

Problemet er blant annet at oppgangen er ujevnt fordelt. Mange amerikanere opplever hverken at de har fått bedre råd eller at det er lettere å skaffe seg en god jobb. I stedet tyder statistikken på at de sosiale forskjellene er større enn på mange tiår.

For Obama begynner tiden å bli knapp hvis han skal oppfylle drømmen om å bli husket som en sosial reformator. Han har riktig nok tre år igjen i Det hvite hus, men mye av denne tiden vil bli dominert av valgkamp. Erfaring viser at presidentens posisjon blir stadig svakere utover i den andre fireårsperioden.

Hvis Obama skal bryte dette mønsteret, trenger han et stemningsskifte i den amerikanske befolkningen – og det må komme raskt.