- Dette blir min siste tur som sjåfør, sa mannen i forsetet mens vi kjørte gjennom midtown på Manhattan.

Ute regnet det. Hardt. Og for bildelingstjenesten Uber betyr dårlig vær en mulighet til å tjene mer penger. Jeg ble varslet da jeg bestilte at det kom til å bli dyrt. Dobbel pris, faktisk. Regnvær = flere drosjekunder.

— Men det er ikke riktig, sa min sjåfør.

Og la til:

— Jeg er muslim. I min religion er det galt å utnytte noen på denne måten. Det er haram - syndig.

Noen kilometer senere, etter en god diskusjon om hvorvidt jeg virkelig ble utnyttet når jeg selv hadde godtatt premissene for handelen, var vi fremme. Jeg kunne gå - tørr og varm - ut av bilen. Betalingen gikk automatisk via kortinformasjonen jeg ga da jeg ble Uber-kunde i fjor. En e-post med kvittering og et kart som viste hvor vi hadde kjørt tikket inn.

Selvfølgelig er det et taxiselskap

Uber, som ble lansert i Norge denne uken, liker å presentere seg selv som et produkt av delingsøkonomien - man får sitte på med noen som skal samme vei, og så betaler man for bensin og slitasje. Men selvfølgelig er det et taxiselskap.

For meg, som kunde, er tjenesten utrolig praktisk. Jeg bestiller en bil i appen og får øyeblikkelig beskjed om sjåførens navn, telefonnummer og posisjon. Så kan jeg følge ham (det er som regel en mann) på kartet helt til han er fremme, som regel etter få minutter. Bilene er alltid i god stand, folkene bak rattet som regel høflige. Det er ikke uten grunn at Uber nå verdsettes til ufattelige 130 milliarder kroner.

I europeiske land har taxinæring og myndigheter erklært krig mot det amerikanske selskapet. Her i New York har man delvis løst dette ved å gi kundene mulighet til å bestille ordinære taxier gjennom Uber-appen.

Ville granske kritisk journalist

Så langt, så godt. Men den siste uken har Uber-ledelsen vist en bemerkelsesverdig mangel på folkeskikk og respekt for individets privatliv. Og er det noe amerikanerne er vel så opptatt av som kapitalismens kår, så er det retten til et privatliv.

Uber-ledelsen har tilgang på et såkalt «God View», med oversikt over alle sjåfører og passasjerer.

Visepresident Emil Michael luftet nylig tanken om å granske privatlivet til en journalist som hadde skrevet kritisk om selskapet.

En kvinnediskriminerende reklamekampanje i Frankrike gjorde lite for å bedre mange franskmenns skepsis.

Kanskje hadde sjåføren min rett i at selskapet rett og slett er litt haram. Men fristelsen er for stor til å slutte å bruke tjenesten. Selv om jeg er bekymret for hva selskapet gjør med all den dataen de har om meg og mine reisevaner.