Mandag morgen tusler jeg nedover Uelands gate, gaten som populært blir brukt til å skille øst og vest i Oslo. Jeg tar bussen 45 min til jobb, til Oslo ytre vest. For fem år siden tuslet jeg ned samme gaten og tok også bussen til jobb, 20 minutter til Oslo indre øst. Samme yrke, samme stillingsbeskrivelse, like mange ansatte, like mange barn.

Men en litt ulik hverdag, både for dem som jobber— og for dem som bor der.

Vinteren 2008, Oslo indre øst

Samlingsstunden er over, og vi går til garderoben for å kle på oss. De ansatte begynner den daglige letingen etter varmt nok tøy til alle barna. Halvparten har vinterdress, og to av barna har joggesko. Lånekassen tømmes, og etter harde forhandlinger med noen av barna, har alle til slutt votter. Maria, som har joggesko på seg, begynner å fryse på føttene etter ti minutter. Hun gråter, og hun vil inn. Fire av barna er klissvåte, og ingen har ekstra uteklær. Etter 15 minutter er altså utetiden over for disse fem barna. Foreldrekontakten går hovedsakelig ut på praktiske beskjeder. Ta med ekstra tøy, barnet ditt MÅ ha andre sko – som er i rett størrelse, send med sekk istedenfor handlepose på turdag.

Mandag morgen: Tre av barna har vært på teater i helgen, og er i gang med rolleleken. De synger, og er tydelige på at de bare er de som kan leken som får være med.

Vinteren 2012, Oslo ytre vest

Samlingsstunden er over, og vi går til garderoben for å kle på oss. Alle barna vet hvilket tøy som er deres, og de voksne bistår barna i å velge mellom fleece eller ull under en av vinterdressene sine. I løpet av et kvarter står alle helt klare med lue, votter, dress og vintersko i riktig størrelse.

Mandag morgen: Seks av barna har vært på teater i helgen. De synger, går inn i ulike roller, og også her er det tydelig at du må kunne leken for å være med.

Fattigdommen øker

I rapporten "Økonomi og levevilkår for ulike lavinntektsgrupper" utarbeidet av Statistisk sentralbyrå, kommer det frem at hele 15,6 prosent av barna i Oslo lever under EUs fattigdomsgrense. Oslo skiller seg klart ut ettersom tilsvarende tall for hele Norge er 7,6 prosent. Voksne for barns årsrapport 2013, viser blant annet at antall fattige barn i Norge øker, og aller flest fattige barn bor det i Oslo indre øst.

Barnetrygden, som alle med barn får utbetalt uavhengig av eget inntektsnivå, har stått grunnfast på kroner 970 siden 1996. Merker vi dette i barnehagen? Og, finnes det egentlig fattige barn?

Ja, det merkes at økonomien er annerledes i Oslo ytre vest enn den er i Oslo indre Øst. Barna er ikke annerledes, men mange av barna i Oslo indre øst blir fratatt en del muligheter til læring og utvikling ved at de ikke kan delta. Det gjør noe med mestringsfølelsen når skiskoene dine er fire nummer for store. Det er ikke like gøy å lage snømann når du ikke lenger kjenner tærne i de tynne joggeskoene. Barnet som sitter og skriker fordi hun er kald og vil inn, blir ikke invitert med i leken.

Til tross for dette, er det engang slik at den som ikke kan leken må pent finne på noe annet, samme hvor i byen de bor.

Og det er her barnehagen spiller en viktig rolle. De som jobber i barnehagen leter frem sanger, låner bøker og gjenforteller til barna. De skaper felles referanser, samme hvor mange av barna som har vært på det eller det teateret. Barns medvirkning blir tatt alvorlig, og det fanges opp hva barna er interessert i, og tilrettelegges sånn at alle til slutt kan leken. Denne viktige rollen som barnehagen har, bidrar til at barn – samme hvor de bor, likevel klarer å finne noe felles i sin lek og å utvikle vennskap.Hva er problemet da? Jo, det er jo at foreldrene ikke har den samme muligheten. Av økonomiske årsaker kan de ikke delta like mye i det sosiale, har ikke råd til å la barnet være med på fritidsaktiviteter, og blir ikke en del av fellesskapet. Dette fører ofte til at barnet også faller utenfor, kanskje ikke så tidlig som i barnehagen, men i løpet av grunnskolen.

Kontantstøtten må bort

En brannfakkel i debatten om fattigdom er kontantstøtten. Ja, jeg vet at det finnes noen som foretrekker å være hjemme med barnet til det er to år, men det jeg har erfart, er at de fleste er hjemme med barnet av økonomiske årsaker.

Et klassisk tilfelle i Oslo indre øst ser slik ut: En mor med to barn får ett barn til. Hva gjør hun? Hun tar ut de to eldste barna fra barnehagen, og bryter deres rutiner. Dette gjør hun fordi hun kan være hjemme og motta kontantstøtte for det minste barnet til det fyller to år, og i tillegg reduseres utgiftene til barnehage for de to eldste.

Et klassisk tilfelle i Oslo ytre vest ser slik ut: En mor med to barn får ett barn til. Hva gjør hun? Hun lar de to eldste barna fortsette i barnehagen, opprettholder rutinene, og velger uavhengig av økonomi hvor lenge hun er hjemme med barnet. Er hun hjemme, mottar også denne familien kontantstøtte samme hvor høy inntekt de har.

Barn fødes inn i en familie. De vil på sikt bli preget av familien økonomi, direkte eller indirekte. Å vite at du ikke har råd til mat neste uke, å bruke fredag ettermiddag til å stå i kø foran fattighuset – det gjør noe med deg. Å ha foreldre som knapt sover fordi de ligger våkne og prøver å komme på en løsning, vil prege deres samspill med egne barn.Mitt første ønske i kampen mot fattigdom er at kontantstøtten fjernes, eller til nød inntektsreguleres, slik at barn i større grad tilbringer tid i barnehagen, og skaper referanser og vennskap uavhengig av økonomi. Fattigdom finnes ikke i barneverdenen, den finnes i de voksnes.

Les også: