Argentina har gått "konkurs" – igjen. Natt til fredag utløp siste frist for Argentina til å betale alle sine kreditorer innen forfall.

Men hva så?

Konkursen er ikke del av en like dyp krise som i 2001, da det til og med gikk menneskeliv tapt. Virkningene vil bli begrensede. Men Argentina kan lære oss litt om et problem som verdenssamfunnet sliter med: Hva skal vi gjøre med land som ender som gjeldsslaver?

I løpet av de meste månedene blir det for eksempel nye forhandlinger mellom Hellas og landets kreditorer om gjeldsnedskriving eller lettere lånevilkår.

Tross gjeldsnedskrivningen i 2012 har Hellas – og andre EU-land – nå langt høyere gjeldsbyrde enn før eurokrisen begynte.

"Vi betaler ikke, vi betaler ikke!"

I 2001 sa argentinerne først tvert til sine utenlandske kreditorer: "Vi betaler ikke". Men dermed var det heller ikke lenger mulig for landet å få låne penger. Derfor fulgte årevis med forhandlinger med kreditorene, som førte til en akkordløsning hvor kreditorene etterga 75 prosent av gjelden.

Men det var et unntak: En liten gruppe kreditorer, såkalte gribbefond, nektet å være med på gjeldsnedskrivningen og forlangt i stedet fullt oppgjør. De har nå i realiteten fått medhold i en domstol i New York.

Argentina nekter å bøye seg. Og fordi domstolen av den grunn nekter Argentina å disponere et milliardbeløp som står på landets konto i en amerikansk bank, får heller ikke de øvrige kreditorene pengene sine.

Dermed erklæres Argentina konkurs. Lånene er misligholdt.

Dilemma

Lån og kredittgivning er en del av økonomiens blodomløp.

Hvis det ikke er forholdsvis enkelt å inndrive gjeld når renter ikke betales, blir det ikke lett å få noen til å låne ut penger. Derfor er det viktig at lovverket gir kreditorer en sterk stilling.

Men det er forskjell på å være prinsippfast og fanatisk.

Det er faktisk ikke alle banklån som skal tilbakebetales. Vi vil jo at banker skal ta en risiko og gi lån også til bedrifter som ikke er sikre vinnere.

Motstykket er at vi har en konkurslovgivning. Bedrifter kan melde oppbud eller bli slått konkurs av skifteretten. Ved booppgjøret blir "smulene" delt, og så blir restgjelden strøket.

Alternativt kan en bedrift be om akkordforhandlinger. Kreditorer aksepterer gjerne at de må nøye seg med delvis oppgjør. De har ofte selv en egeninteresse i å holde liv i bedriften, så den kan fortsette å betale renter på i hvert fall deler av den gamle gjelden.

Et minst like viktig spørsmål er hva som bør skje med privatpersoner som har endt opp som gjeldsslaver. Det er viktig ikke bare for personene det gjelder, men for hele økonomien. Det private forbruket er økonomiens motor.

USA rydder raskest

Amerikansk økonomi vokser nå raskere enn europeisk økonomi ikke minst fordi privat sektor har greid å bli kvitte seg med mer av den tyngende gjeldsbyrden som holdt økonomien nede. Noen forskere mener at denne forskjellen delvis kan skyldes "snillere" konkurslovgivning og mer effektive domstoler i USA.

Når en stat låner, er det annerledes. Det finnes ingen skifterett eller konkurslov som forteller hvordan det skal ryddes opp etter stater som har lånt for mye. Vanligvis finnes det heller ikke noen sikkerhet som kreditorene kan ta pant i.

Noen ganger kan stater lure seg unna ved å skape inflasjon som gjør at gjelden kan betales tilbake med nesten verdiløse penger. Men andre ganger blir økonomien tvunget i kne under vekten av gjelden.

Økonomene Kenneth Rogoff og Carmen Reinhart har lansert den tese et at høy gjeld nesten med nødvendighet fører til en periode med lav vekst — og høyere arbeidsledighet.

Rogoff skrev i en artikkel i Dagens Næringsliv i forrige uke at høy gjeld både i privat og offentlig sektor fanger landene i eurosonen i en ond sirkel. Han mener de europeiske landene ikke kommer utenom gjeldssanering, eventuelt høyere inflasjon og skatt på formue.

Kreditorene må altså svi på den ene eller andre måten.

Don't cry for Argentina

Siden det ikke finnes noen skifterett eller konkursordning for land, må løsningen finnes gjennom forhandlinger.

Da vil igjen spørsmålet melde seg om noen av kreditorene kan lure seg unna og slippe billigere enn de andre.

I Argentinas tilfelle har de spesielle fondene som har krevd fullt oppgjør, så langt blitt stående med tomme hender. President Cristina de Kircher har gjort det til en nasjonal æressak å stå imot.

Det er ikke sikkert at Argentina er tjent med dette. Eksportører, importører og mange av landets store bedrifter lider under manglende tilgang på utenlandsk kreditt.

Men for andre gjeldstyngede land kan det være en fordel at Argentina nå har markert vilje til å blø for prinsipper som solidariske gjeldsnedskrivninger må hvile på.