Nå står slaget om et mulig nytt norsk industrieventyr: Havvind.
Retningslinjene for hvordan en satsing på vindturbiner til havs i Norge skal bestemmes – og fredag gikk fristen for å komme med innspill og reaksjoner ut.
To områder i Nordsjøen er foreløpig satt av til vindkraft - Utsira Nord (vest for Haugesund) og Sørlige Nordsjø II mot grensen til Danmark. Et sentralt spørsmål nå er hvem som skal få lov til å bygge ut.
Mens området i sør egner seg for såkalte bunnfaste vindturbiner, må turbinene flyte i Utsira-området. Siden teknologien her foreløpig ikke er billig nok til at en utbygging blir kommersielt lønnsom, foreslår regjeringen at hvem som skal få utvikle området blir avgjort ved en vurdering av ulike sider av aktøren og prosjektet, blant annet hvordan det bidrar til teknologiutvikling
For Sørlige Nordsø II – hvor bunnfaste vindturbiner kan bygges ut uten subsidier fra staten – har regjeringen foreslått auksjoner.
Flere har uttrykt skepsis til en auksjonsmodell hvis pris blir avgjørende.
– Da vil de store internasjonale selskapene plukke opp dette, sier John E. Stangeland i Norsea Group, en av deltagerne på et frokostmøte Stavanger Høyre arrangerte fredag.
– Må bruke det vi er gode på
Tidligere har ordfører Kari Nessa Nordtun (Ap) i Stavanger gått ut mot en auksjonsmodell – selv om det ennå ikke er klar hva den vil vektlegge. Hun viste til erfaringene fra vindkraft på land, hvor norske selskap og lokale arbeidsfolk er spilt ut på sidelinjen.
Også Stangeland i Norsea Group advarer mot en auksjonsform som vektlegger lavest pris for tungt. Selskapet hans var lenge et tradisjonelt oljeserviceselskap, med særlig aktivitet innen forsyningsbaser for aktiviteten på sokkelen. For ti år siden begynte Norsea å snuse på mulighetene innenfor vindkraft, og har nå serviceavtaler på transformatorstasjoner både i Danmark og Tyskland.
– Men skal vi drive med service innen vindkraft, må vi ha et hjemmemarked. Innen vindkraft er det mye arbeid knyttet til utbygging, men veldig lite i selve driftsfasen, sier Stangeland.
Derfor mener Norsea-sjefen at norske selskap nettopp må sikre seg kontrakter på utbygging av felt.
– Hvis auksjon likevel blir valgt, så må tildelingen også basere seg på kvalitative retningslinjer. Norsk industri er klar til å få til dette, akkurat som vi ble verdensledende innen olje og gass, sier Stangeland.
Også konsernsjef Eimund Nygaard i Lyse er skeptisk til en auksjonsform som i for stor grad vektlegger laveste pris.
– Lønnsomhet kan her stå i motsetning til å bygge en ny industri. Vi må være varsomme, så vi gjør det rette i denne sammenhengen. Hvis poenget er å få tak i energi, så finnes det mange billigere måter, sier Nygaard.
Han er tydelig på at for å bygge en industri, må Norge bruke det vi allerede er gode på.
– Industriutvikling kommer ikke av seg selv. Norge lyktes i olje fordi vi var en stor maritim nasjon. I Lyse lykkes vi med TV og internett fordi vi var så gode til å grave grøfter. Så vi må klare å kombinere det vi kan med satsingen på havvind. For eksempel kan vi mye om nettløsninger fra vannkraften, sier Lyse-sjefen.
– Eneste vi vil, er å bygge industri
For olje- og energiminister Tina Bru (H) er det viktig å understreke at selv om hvem som skal få lov til å bygge ut vindkraft sør i Nordsjøen foreslås avgjort på en annen måte enn for Utsira-området, er formålet likt.
– Grunnen til at vi gjør dette, er å bygge industri. Det eneste vi vil få til, er et hjemmemarked, sier Bru.
Hun mener at valget av auksjon rett og slett er nødvendig fordi interessen for å bygge ut vindkraft sør i Nordsjøen er så enorm. Likevel vil hun ikke ha en auksjonsform hvor vinneren kun kåres på lavest pris.
– Vi ønsker å ha en kvalifisering til finalerunden, og også vektlegge kvalitet. Men å skille bare på teknologi blir vanskelig for Sørlige Nordsjø II. Dessuten må vi ikke glemme at mange tunge, norske selskap også er med her.
Nå frykter Tina Bru at prosessen stopper opp fordi noen vil ha omkamp om reglene.
– For meg er det verste nå en uenighet om de grunnleggende rammene for havvind i Norge. Da blir vi satt tilbake i tid. Nå må vi kjøre på, fordi dette blir ekstremt avgjørende for at norske selskap skal kunne konkurrere globalt.