Verdens mektigste mann, USAs president Barack Obama, er også verdens suverent mest fulgte statsleder på Twitter, med svimlende 34 millioner følgere. Selv følger han «kun» 600 000, og bare to av disse er tidligere eller nåværende statsledere: Russlands statsminister og ekspresident Dimitrij Medvedev og — trommehvirvel - vår egen Jens Stoltenberg.

- Da Medvedev opprettet sin Twitter-konto, var han president. Obama og Det hvite hus svarte umiddelbart med å legge ham til. Det var et tydelig strategisk og høyprofilert diplomatisk trekk fra USAs side, sier Twiplomacy-rapportforfatter Matthias Lüfkens.

Den årlige rapporten, utgitt av kommunikasjonsbyrået Burson-Marsteller, fin­studerer hvordan Twitter brukes som diplomatisk verktøy, hvordan stater oppfører seg mot hverandre digitalt og ikke minst: Hvem som følger hvem.

- Og hva med Stoltenberg, da, hvorfor begynte Obama å følge akkurat Norges statsminister?

- Stoltenberg var veldig tidlig på Twitter selv. I begynnelsen hadde ikke Obama- administrasjonen forstått at man må skru av den automatiske gjengjeldelsen når noen begynner å følge deg, så det var nok bare en teknisk tilfeldighet. Men dere har jo en statsminister som er tidlig teknisk oppdatert og aktiv på Twitter, og dét er jo noe.

Alle skal med

Det finnes mange ulike måter å gripe an sitt digitale jeg. Men er det én ting som er sikkert, så er det at du har å befinne deg på Twitter om du er en fremstående politiker eller statsleder med noenlunde bakkekontakt.

Som i virkelighetens diplomati er Obama muligens stormakten og den alle vil være på godfot med, og på ambassader og på statsministerkontorer over hele verden tvitres det som aldri før.

Digital Policy Council har årlig talt opp hvor mange av verdens statsledere som aktivt bruker Twitter, og utviklingen er formidabel. For tre år siden var 20 prosent av verdenslederne aktive, nå er mer enn 75 prosent av dem på Twitter.

Nordiske utenriksministre og ledere er blant de ivrigste, men må se seg grundig slått av flere av sine afrikanske kollegaer. Ugandas statsminister og Rwandas president bruker Twitter nesten utelukkende til samtale, henholdsvis 96 og 93 prosent av deres Twitter-meldinger er direkte svar til andre Twitter-brukere.

Irans nyvalgte president Hassan Rouhani har tvitret nærmest hyperaktivt i hele sommer, og omtaler konsekvent seg selv i tredjepersjon og med hashtag for maksimal oppmerksomhet pr. melding:

Også Vatikanets øverste leder er på plass. 76-åringen er endog en av Twitters aller største profiler, og henvender gjerne sine meldinger direkte til tjenestens kjernepublikum, de unge:

Rundt regnet er omtrent 20 prosent av alle voksne nordmenn på Twitter, det betyr at storpolitikere er heftig overrepresentert på mikrobloggtjenesten. Men vil de egentlig være der?

Motvillig entré

Førsteinntrykk er som kjent viktig, og et godt utgangspunkt for enhver entré er å fremstå som man faktisk ønsker å være tilstede. Når politiske tungvektere først velger å logge seg på Twitter, tiltrekker de seg gjerne en halv million følgere i løpet av kort tid. Da gjelder det å holde tungen rett i munnen, og aller helst — ha en plan.

Dersom han hadde en plan, britenes finansminister George Osborne, fremsto den som lite gjennomtenkt da han i mars år omsider logget seg på Twitter. Etter flere år med en rekke upopulære kutt kunne Osbornes offentlige image vært bedre, og Twitter-kontoen ble opprettet morgenen han skulle legge frem budsjettet. Finansministeren åpnet sin Twitter-karrière med å henstille alle som var interessert i budsjettfremleggelsen om å følge med ...et annet sted.

Og mens Osborne la frem budsjettet begynte humoristiske Twitter-meldinger — på finansministerens bekostning - å renne inn. En melding som gikk sin seiersgang slo fast at Osbornes kuttpolitikk nå også førte til at alle meldinger måtte ned fra 140 til 135 tegn.

Må man så må man

En som sto ytterst på stupebrettet og fysisk måtte dyttes over kanten av en litt mer rampete venn, er tidligere president Bill Clinton. Da han i vår ble intervjuet av TV-komiker Steven Colbert foran et stort publikum innrømmet Clinton at han vegret seg for å få seg Twitter-profil fordi han var nervøs.

— Jeg er litt usikker, hva om du tvitrer og ingen tvitrer tilbake, sa Clinton mens Colbert tok seg den frihet å opprette en profil for ekspresidenten under aliaset @PrezBillyJeff. Få dager senere tok presidenten selv kontroll over kontoen, skiftet brukernavn til det noe mer passende @billclinton, og nærmer seg en million følgere.

Hvorfor har det sittet så langt inne for en del politikere å komme seg på tjenesten? Foreleser ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) og forfatter av boken Spreadable Media, Sam Ford, tror én av barrierene for politikere var at folket var der først, mens maktfigurene måtte dilte etter.

- Folk flest tok Twitter raskere i bruk enn dem man vanligvis anser som samfunnets maktbastioner. En del politikere vegret seg nok fordi absolutt alle kunne ha en profil der.

I tillegg fremhever Ford at Twitter fungerer glimrende til to ting politikere generelt er dårlig til: å vise frem sin sanne personlighet og å vise seg fra sin sårbare, menneskelige side.

- Å være mer menneskelig, samtalende og tilgjengelig i tonen er forventet i sosiale medier, og det krever noe annet av deg enn tradisjonell politisk retorikk.

Tenk først, så tvitre

Britenes statsminister David Cameron bedrev ikke tradisjonell retorikk da han i et direktesendt radiointervju ville forklare sin skepsis til Twitter med at «too many tweets might make a twat», altså at overivrige tvitrere, på godt norsk, kan fremstå som tosker eller kvinnelige kjønnsorganer. Det paradoksale var at den uheldige «twatgate» inntraff da Cameron var i ferd med å argumentere med hvorfor Twitters umiddelbarhet gjør det til en vanskelig arena - fordi politikere helst bør tenke seg om før de sier noe.

Cameron måtte senere beklage uttalelsen og har siden krøpet til korset og kommet seg på Twitter. Og hans første melding var:

En som jublet ekstra for Camerons inntog i Twittosfæren er hans amerikanske navnebror @davidcameron, som i flere år har mottatt mengder feilstendte meldinger — tross tydelig oppklarende biografi:

«I am NOT the prime minister. I am a dude from America, who is more awe­some than the prime minister.»

Så var det dette med dialog

Statsminister Cameron mottar daglig mellom opp til 2000 direktemeldinger fra Twitter-brukere, og nylig måtte hans informasjonsmedarbeidere innrømme at det er håpløst å tro man skal få svar på Twitter om man henvender seg til statsministeren direkte. Løsningen i 2013? Send et godt gammeldags brev, da vil du få personlig svar, dog etter noe tid.

-  De store navnene som har mange følgere, får rett og slett så mange tilbakemeldinger at de ikke har kapasitet til å svare. Politikere sliter med å få til den direkte dialogen, sier stipendiat Bente Kalsnes ved Universitet i Oslo. Hun studerer hvordan sosiale medier påvirker agendaen før politiske valg.

-  Man ser ofte at de bruker Twitter til å fremme sitt budskap og ber om tilbakemelding, men der stopper det. Det er kanskje den største utfordringen for dem, men her ligger det også et stort potensial - muligheten for interaksjon.

Kongen av Twitter, basert på antall statsledere han selv følger, er Sveriges utenriksminister Carl Bildt. Mange mener han er politikeren som virkelig har knekt Twitter-koden, han skyter uredd fra hoften og er ikke redd for å gå i dialog. Vi gjorde en liten test:

Eureka, det virker! En ekte politiker svarte direkte på Twitter. Testen ble utvidet, og samme melding ble sendt til vår egen Jens Stoltenberg.

Frykten for å gjøre feil

Bildt skiller seg ut. Flertallet av politiske Twitter-kontoer er godt kontrollerte, striglede og gjerne styrt i stor grad av politikernes infomedarbeidere.

- Bildt har en direkte tone og rapporterer nærmest kontinuerlig om saker han er midt oppe i. For å få mange følgere er det effektivt. Men det å skulle være veldig spiss eller «snappy» i tonen er vanskelig for politikere fordi det kan slå feil ut. Mange er redde for å tabbe seg ut, og man ser jo at de fleste sakene i norske medier om politikere på Twitter handler om feilsteg eller tabber, sier Kalsnes.

En av Stoltenbergs mest berømte meldinger er lommetweeten «Hvkæ», som rakk å bli en snakkis før den ble slettet fra kontoen hans. Twitter-eksperter mener sletting på Twitter raskt kan bli en større tabbe enn tabben man opprinnelig prøvde å fjerne.

- Politikere er fortsatt av den oppfatningen at de kan kontrollere fremstillingen av ulike saker og vri dem slik det passer dem. Å tenke at du kan dekke over feilen er en tabbe. Det smarteste man kan gjøre når man har tabbet seg ut på Twitter er å anerkjenne det som har skjedd og gå videre, sier forfatter Sam Ford.

Tjenesten Politiwoops har spesialisert seg på å følge spesifikt med på hvilke meldinger politikere velger å slette. De eksponerer alt fra slettede skrivefeil til hvordan kandidater systematisk luker ut hundrevis av gamle meldinger før de lanserer sine politiske kampanjer. Politikere har feilaktig tvitret alt fra sikkerhetsmessig sensitiv informasjon til sitt eget navn i statusfeltet. Den tabben, som avslørte at han egentlig forsøkte å google sitt eget navn, har forfulgt britenes skygge-finansminister Ed Balls i mer enn to år:

En fattig trøst får være at denne relativt uskyldige tvitretabben er hans suverent mest delte melding, og at 29. april har blitt en årlig markering der tusenvis av briter tvitrer nettopp Ed Balls navn i eget statusfelt. Hovedpersonen selv tok til Twitter i vår for å kommentere at det hele hadde gått for langt da tweet-tabben dukket opp på et offentlig togskilt:

Tvitre med de store

At politikere nå er i ferd med å finne ut av en ny måte å kommunisere med folk på, vil etter hvert spre seg også til måten de omgås velgere på utenfor Twitter, mener Ford.

- Sosiale medier i ferd med å endre våre forventninger til politikere, også når de ikke er på nett. Det samme så man da politikere ble nødt til å forholde seg til radio— og TV-kommunikasjon, det endret måten de forhold seg til folk generelt.

Twitter kan også fungere som et diplomatisk forum der mindre nasjoner og politiske lilleputter kan delta over egen vektklasse, påpeker Lüfkens.

- Land som Sør-Sudan og Somalia er sterkt representert på Twitter, mens stormakter som Tyskland og ikke minst Kina er så godt som totalt fraværende. Og eksempelvis de nordiske landene, med Stoltenberg, Bildt, Espen Barth Eide og finske Alex Stubb har betydelig større påvirkningskraft på Twitter enn disse landene representerer i andre arenaer.

- I virkeligheten, mener du?

- Jo, altså, Twitter er ikke alt, det har du rett i. Du blir ikke gjenvalgt bare av å være på Twitter.

PS. Jens Stoltenberg svarte aldri på vår Twitter-melding.