Jeg kommer aldri til å klare å komme inn på boligmarkedet, og som alenemor kan jeg glemme håpet om engang å eie min egen bolig. Det er "mission impossible". Bare det å leie er tøft. Alle leietagere krever et stort depositum. Uten hjelp fra familien hadde jeg aldri klart det heller.

Jeg jobber deltid som kommunal omsorgsarbeider, med særlig ansvar for små barn. Jeg har en årsinntekt på rundt 80 000 norske kroner. I tillegg får jeg noe støtte til barnepass og husleie. Totalt kommer jeg litt bedre ut ved å jobbe, enn bare å leve på sosiale stønader. Men det er helt marginalt.

Det hadde vært roligere for både meg og ungene om jeg var hjemme hele tiden. Dessuten hadde jeg sluppet utgifter til barnepass. Men for meg handlet det å ha en jobb å gå til, om verdighet, og tilfredsstillelsen av å gjøre noe meningsfylt. Det handlet også om at jeg ønsket å være en god rollemodell for ungene mine.

Barna mine har to forskjellige fedre. Den siste slo jeg opp med to uker før Xavier ble født. Han ser aldri faren sin. Faren til Tejanae har jeg et bedre forhold til. Han stiller opp for datteren. Vi bodde sammen til hun var 2 år.

Hverdagene handler stort sett om å organisere mitt og barnas liv. Jeg jobber to og en halv dag i uken. De dagene er jeg ikke hjemme før tidligst fem, halv seks. Jeg må ha hjelp til å hente og bringe Tejanae på skolen. Når jeg har hjulpet Tejanae med lekser, fått ungene i seng og ryddet opp, er jeg utslitt. Jeg kobler av foran tv'en, eller leser en bok. Jeg elsker dokumentarprogrammer. Det er min form for voksenopplæring.

Venner treffer jeg sjelden. Det blir mest å holde kontakt via Facebook. Jeg er også på to datingsnettsider, men det blir mest med praten. Jeg har jo aldri anledning til å treffe menn. Og da mister de fort interessen. De få gangene jeg går ut, velger jeg å reise inn til London for å treffe mine gamle venner og gå ut og spise. Jeg går aldri på byen.

Det at jeg jobber, gjør at jeg nå kan unne meg litt luksus som jeg ellers aldri ville hatt råd til. Som å gå ut og spise engang i ny og ne. Eller som da jeg fikk råd til å kjøpe en liten bruktbil.

Ferier kan vi bare drømme om. Sist gang jeg var på ferie, var for fire år siden — i en familiesammenkomst.

Både Xavier og Tejanae har fedre med mørk hudfarge. Å være "mixed race" er fortsatt tøft i deler av London. Jeg har sett hvordan venner og naboer blir mobbet, trakassert og utsatt for rasistisk vold. Vi bodde i en bydel med sterke gjengkulturer. Jeg ville rett og slett ikke at ungene skulle vokse opp der. Derfor flyttet jeg ut av London, til drabantbyen Watford. Her er det tryggere for dem. Dessuten er det bedre skoler, det er grønnere og boligprisene er lavere. Men jeg har ingen venner her, lite nettverk og ingen familie.

Det som plager meg mest, er at jeg aldri kommer til å få det noe bedre økonomisk.

Det jeg håper aller mest for ungenes fremtid, er at de får en god utdannelse og at de velger å studere på universitetet. Jeg håper de gjør det motsatte av hva jeg gjorde. Jeg angrer ikke ett sekund på at jeg fikk Xavier og Tejanae, men skulle jeg valgt om igjen, ville jeg studert først og fått barn etterpå.

Det som plager meg mest, er at jeg aldri kommer til å få det noe bedre økonomisk. Den eneste måten jeg kan se at jeg kan få det bedre, er om jeg finner en mann og vi kan dele på inntekter og utgifter.

Samtidig er jeg takknemlig for at jeg bor i Storbritannia, og ikke i Spania. Jeg innbiller meg at vi har et bedre velferdssystem her. Sikkerhetsnettet er bedre. Dessuten er NHS - det offentlige helsevesenet - helt unikt. Alle helsetjenester er gratis.