På 50-tallet arrangerte Carl Falck en to måneder lang studietur til USA. Der så 43-åringen lyset. 62 år senere tar han et godt tak i sønnens arm og ser utover lageret gigantgrossisten Asko har bygget i Vestby i Akershus.

- Hvor mange fotballbaner får du plass til inni her? spør han Knut Hartvig Johannson, som følger med Norges eldste mann under omvisningen i lageret.

- Nei, det kan jeg ikke svare på, men det er ett av de største lagrene i Europa, sier Johannson, bare 75 år gammel og familieoverhode i Norges mektigste grossererfamilie.

11 fotballbaner

I dag styrer familien Johannson både dagligvarekjeden NorgesGruppen med Meny, Kiwi, Joker og Ultra, og Asko, grossistselskapet som leverer alle varene til disse butikkene, samt til kiosker, bensinstasjoner, hoteller, restauranter, kafeer, sykehus og forsvaret landet rundt.

Sentrallageret og lageret for Østlandet på Vestby er på 80 000 kvadratmeter. Det betyr at over 11 fotballbaner på størrelse med Ullevål stadion får plass inne i lagerhallene langs E6.- Jeg husker jeg traff Carl i et cocktailparty i Sveits. Han var en av de store gutta, jeg var en ny spirrevipp. Han la nok ikke merke til meg en gang, sier Johannson, som med tiden selv er blitt en «grand old man» i dagligvarebransjen.

Kjørte motorsykkel på lageret

Men på 50-, 60— og 70-tallet var det Carl Falck som regjerte blant grossistene her i landet. Rett etter krigen besøkte Falck og 10-­15 andre fra grossistbransjen det forjettede land USA. Finansiert av Marshallhjelpen dro de til Cleveland, Chicago, St. Louis, New York og Washington for å lære. De så, spurte, studerte og kom tilbake til lille Norge. Der bestemte han seg for å sette det han hadde lært ut i livet.

- Jeg husker vi kjørte motorsykkel inne på lageret når de fikk hasteordre. Det var så stort, og alt var på ett plan - helt annerledes enn hjemme i Norge.

Her hjemme var lagrene ofte tre-fire etasjer høye, på små tomter midt i byen. Det var sentralt, arbeiderne bodde rett i nærheten, og det var kort vei til butikkene. Resultatet var mange små ordre og mye klatring i stiger. Og høye kostnader.- Da jeg så hvor mye raskere det gikk å flytte varene når man kunne ha alt på en flate, brukte truck og standardiserte paller, fant jeg ut at dette måtte jeg få inn til Norge, sier Falck, som til tross for sine 105 år godt husker turen og arbeidet han la ned for å få de norske grossistene med på tanken.

Sist gang han kjørte forbi lageret i Vestby, nevnte han at det hadde vært morsomt å se hvordan et lager fungerer nå, snart 40 år etter at han gikk av med pensjon fra jobben som administrerende direktør i Norges Grossistforbund.

- Det er jo spennende å se at de har fulgt mange av prinsippene jeg jobbet så hardt for etter krigen, sier han og kikker både høyt og lavt inne på sentrallageret.

Særlig er han glad for å se de standardiserte pallene, en av tingene han fikk gjennomført etter studieturen.

Johannson forteller at mye av inspirasjonen til hvordan familien hans har bygget opp sine lagre etter krigen, kom fra Falck og amerikanerne.

- Vi kopierte amerikanernes lagre da vi åpnet Filipstad-lageret i 1958. På den tiden var det et gigantlager, hele 6000 kvadratmeter på ett plan.

Det erstattet Joh. Johannsons fire etasjes lager på Vaterland. Det nye på Filipstad var på ett plan, med truck og paller.

- Dette lageret i Vestby er bygget etter de samme prinsippene, men mer automatisert enn jeg kunne sett for meg, sier Falck og legger til: - Det er jo tross alt over 70 år siden jeg snakket om dette for første gang.

Bare en kjede

Da han skrev sin bok Strukturendringene i varehandelen i 1969, fantes det bare én kjede her i landet, Domus. Denne hadde mer enn ti butikker landet rundt, og Falck mente den gangen at flere store kjeder var veien å gå.

Det mente også familien Johannson, som la grunnlaget for sin egen selskapsstruktur på 60-tallet — etter mønster fra USA. Det gjaldt ikke bare lagrene, men også hvordan grossistene skulle fungere i dette systemet.

Mens butikkene tidligere fikk varer rett fra fabrikken, kjørt av fabrikkens egne biler, har Johannson siden den gang jobbet målrettet med å få alle varene innom sitt eget lager.

I dag har 86 prosent av alle varene som selges i Kiwi, Meny og Joker vært innom Asko. I 1989 var andelen kun 30 prosent.

- Vi har en ambisjon om å levere 100 prosent av varestrømmen, sier Johannson.

Null Coca-biler

Det er grunnen til at vi ikke lenger ser Coca-Cola-biler rundt omkring på veiene våre. Fra 11. februar i år kjører Askos biler til Coca-Cola-fabrikken utenfor Oslo og henter varene selv.

De første som lot Asko overta på 90-tallet, var Freia. Siden har frukt og grønt, Prior, Gilde, Stabburet, Lilleborg og Hennig-Olsen Is latt grossisten hente varene på fabrikken. Av de store leverandørene manger Asko i dag blant annet Ringnes, Hansa og Tine før de sier seg fornøyd.

«Vi forsyner Norge med mat», står det på alle firmaets biler. De leverer varer til 38,5 prosent av dagligvaremarkedet - og hvis avtalen med Ica Norge går i boks, vil de ha 51,8 prosent markedsandel.

Da sitter vi igjen med tre grossister i norsk dagligvaremarked. Til sammenligning, i 1969, da Falck jobbet med omstruktureringen av bransjen, fantes det 150 moderne engroslagre.

- Det er spennende å se hva som har skjedd siden jeg ble pensjonist, sier Falck mens en av de ansatte plukker varer som skal ut til butikk.

Varene hentes inne på lageret og kommer forbi operatøren. Han plukker ut riktig antall i forhold til det butikken har bestilt. Dersom alle varene er på lager, tar det fem timer fra Asko får ordren til varene er på bilen, selv om hovedprinsippet er 24 timer.

Asko fører i alt 22.000 varer. 95 prosent av alle varene er aldri innom sentrallageret, men går direkte til et av de 13 lokale Asko-lagrene. På sentrallageret finnes de 4-5 prosent varene som er mindre omsatt.

- Dette er virkelig imponerende. Det er mye større enn jeg kunne forestilt meg i min villeste fantasi, sier Falck etter at han har fått satt seg ned etter den timelange omvisningen på lageret.