Over 3000 tekstilarbeidere var på jobb da den ni etasjer høye bygningen i utkanten av Dhaka raste sammen i april i fjor. De sydde på oppdrag for over 30 selskaper, blant dem store merkenavn som Mango, Benetton og Walmart.

Ni måneder etter fabrikkollapsen er det kun det irsk-britiske selskapet Primark, som faktisk har betalt ut erstatning til skadede og pårørende.

— Dette betyr at de andre selskapene som hadde forbindelser til Rana Plaza, ikke har forpliktet seg til å stille opp for ofrene, sier Murray Worthy, seniormedarbeider i den britiske organisasjonen War on Want. Organisasjonen har tette forbindelser til fagforeninger i Bangladesh.

— Ikke ett nordamerikansk selskap har sagt seg villig til å bidra, understreker Worthy. Han antyder at de amerikanske selskapene frykter å bli stilt til ansvar for arbeidsforholdene ved de mange småfabrikkene som holdt til i bygget, hvis de betaler ut erstatninger.

I alt 21 europeiske og nordamerikanske selskaper hadde ordrer i en av fabrikkene i Rana Plaza-bygget. Ingen norske selskaper hadde ordrer plassert i dette fabrikkbygget, selv om de handler med andre tekstilfabrikker i Bangladesh.

Sprekker i veggene

Fabrikkbygget Rana Plaza var dimensjonert for å romme boliger i seks etasjer, men huseieren fikk bygget på tre ekstra og plasserte ut tunge fabrikkmaskiner. Byggetillatelse i Bangladesh er enkelt å få tak i, bare en kjenner de rette menneskene. Det er ikke uvanlig at fabrikkeierne legger til ekstra etasjer for å øke omsetningen og møte veksten i tekstilindustrien.

Da Aftenposten besøkte fabrikkområdet i fjor sommer, fortalte syersker vi møtte at mellomledere hadde truet dem til å gå på jobb selv om det var synlig for alle at veggene i bygningen hadde begynt å slå sprekker.

Primark har så langt bidratt med mathjelp og medisinsk bistand. Ifølge den britiske avisen The Independent har Primark bidratt med rundt 15 millioner kroner, organisasjonen War on Want sier til Aftenposten at selskapet har betalt ut erstatning tilsvarende en halv årslønn for en tekstilarbeider. I tillegg skal ofrene ha fått noe hjelp fra myndighetene i Bangladesh.

Syerskene brødfør familien

— Primark går foran som et godt eksempel. Flere av dem som tjente store penger på å produsere under uverdige arbeidsforhold må bidra, kommenterer fagrådgiver Carin Leffler i Fremtiden i våre hender, som er en del av det internasjonale nettverket Clean Clothes Campaign.

De fleste syerskene i Bangladesh er kvinner, det er deres lønninger som brødfør familien.

Da Rana Plaza falt sammen, var det mange jenter som mistet både moren sin og muligheten til skolegang. Nå er det de som må ut i jobb.

Politisk kaos

Fire store selskaper, Bonmarché, El Corte Inglés, Loblaw and Primark, har forpliktet seg til å etablere et fond for ofre og pårørende etter Rana Plaza-kollapsen. Fondet skal være på 250 millioner kroner, skriver New York Times.

Utfordringen er samarbeidet med regjeringen i Bangladesh. Fondet er avhengig av innskudd og praktisk innsats fra myndighetene i Dhaka, og det byr på problemer i et land som er preget av politisk kaos etter valget 5. januar. Det siste halvåret har det vært flere store demonstrasjoner der tekstilarbeiderne i Bangladesh krever bedre rettigheter. Fredag ble en kvinne skutt under en av demonstrasjonene.

Clean Clothes Campaign roser initiativet, men det er uklart når, eller om, pengene vil nå folk i Bangladesh. Etter planen skal pårørende motta rundt 150.000 kroner for et tapt familiemedlem. Skadede og lemlestede skal også få kompensasjon fra fondet, hvis alt går etter planen.

— Toer sine hender

— Vi har et internasjonalt regelverk som forplikter selskapene til å sikre at menneskerettigheter overholdes gjennom produksjon av deres produkter. Det er FNs veiledende forskrift for næringsliv og menneskerettigheter som ble vedtatt i 2011, og som går under navnet Ruggie Framevork. Dessverre er det få som overholder regelverket, sier Carin Leffler.

Kontrollrapporter om arbeidsforhold og bygningstilstand er som regel selskapenes egen eiendom, de offentliggjøres sjelden.

- Dermed er det bare å flytte produksjonen videre, hvis forholdene er for graverende. Når det da skjer noe i denne fabrikken toer selskapene sine hender og tar ikke ansvar, de produserer jo ikke der lenger, sier Leffler.

Aftenposten har vært i kontakt med Benetton og Mango, to av firmaene som handlet med fabrikker i Rana Plaza-bygget. Benettons hovedkontor i Italia viser til en uttalelse som ligger på deres nettside om at de blant annet deltar i en samarbeidsgruppe som skal sikre fabrikkbygninger bedre, The Accord on Fire and Building Safety in Bangladesh.

Mango er med i samme gruppen, får Aftenposten opplyst ved hovedkontoret i Spania.

- Fortvilet situasjon for ofrene

Mange av dem som ble fanget i ruinene av Rana Plaza har fortsatt behov for legehjelp.

Det forteller Amirul Haque Amin på telefon fra Dhaka. Han er president i National Garment Workers Federation, en av de største, uavhengige fagforeningene i tekstilindustrien.

- Det er en fortvilet situasjon for ofrene. De er ikke i stand til å jobbe på grunn av skader de fikk, og har ingen inntekt. Mange trenger hjelp, men få har tilgang på lege. Vi er sjokkert over mangelen på bistand fra de store selskapene, sier Amin.

Han har ikke gitt opp, og fagforeningen holder kontakten med internasjonale organisasjoner som kan legge press på motekjedene.

— Foreløpig finnes det ikke noe felles initiativ, ikke noe samarbeid selskapene imellom som kan løfte familiene ut av den uholdbare situasjonen, sier Amirul Haque Amin.

Seks-dagers uke - 12-timers dag

Aftenposten møtte den unge syersken Nazma da vi besøkte Bangladesh for et drøyt halvår siden. Hun jobber på en fabrikk som ifølge fagforeningen National Garment Workers Federation er «midt på treet» hva gjelder arbeidsforhold. Dette er hennes arbeidsuke:

Nazma jobber seks dager i uken, ved store ordrer er det jobb den syvende også.Arbeidsdagen strekker seg over 10 eller 12 timer. Ofte kreves overtid.

Hun har én times ubetalt lunsjpause midt på dagen.

De ansatte har hvert sitt dokort. De får kun gå på toalettet tre ganger i løpet av arbeidsdagen. Fem doer er forbeholdt kvinnene. Rundt 600 mennesker jobber på fabrikken.

Nazma tjener 3000 taka i måneden, ca. 225 norske kroner.

Hun trekkes i lønn hvis hun er hjemme på grunn av sykdom.