Den garvede klimajournalisten Ole Mathismoen argumenterer i sin kommentar 27. februar for vi at bør bygge flere kraftverk med fossil energi i Norge for å bidra til en fossilfri kraftforsyning. Hvis Mathismoen tror på dette, burde han sette opp et dieselaggregat i hagen for å øke norsk vannkrafteksport. Resonnementet er akkurat like galt som det høres ut. Det er et resultat av feilaktige premisser om kraftsystemet.
Må ikke rasere norsk natur
Ole Mathismoen tror at naboland som Danmark må bygge nye kullkraftverk og at Norge må rasere norsk natur for at utslippskutt i norsk oljeindustri skal være mulig. Begge deler er feil. Danmark skal legge ned all sin kullkraft innen 2030, særlig ved hjelp av vindkraftutbygging og kraftutveksling med naboland som Norge.
Danmark er ikke avhengig av å importere store energivolumer fra Norge. Danskene er derimot avhengige av å utveksle kraft, det vil si importere norsk vannkraft når det ikke blåser, og eksportere vindkraft til Norge når det blåser. Denne utvekslingen er ikke i konflikt med å erstatte fossil energiproduksjon i Norge med fornybar.
Overskuddet av fornybar kraft i Norge og Sverige vil i 2020 være anslagsvis 30-50 TWh, dersom vi ikke bruker kraften til å erstatte fossil energi på sokkelen, i industrien og i transportsektoren. Bare 2-4 prosent av dette overskuddet er nødvendig for full elektrifisering av oljefeltene på Utsirahøyden i Nordsjøen. Bygger vi derimot fossil, olje— eller gassbasert kraftproduksjon, slik Mathismoen vil, øker vi Norges utslipp mer enn kraftverket på Mongstad uten månelanding og binder kapital i forurensende løsninger de neste 50 årene.
Skånsom utbygging
Mathismoen er bekymret for at dette vil rasere norsk natur. Ja, fornybar energi er synlig i terrenget. Ja, det er behagelig med fossil kraftproduksjon plassert utenfor horisonten. Men mens klimaendringer faktisk kan rasere både natur og menneskers velferd, kan fornybar energi bygges ut skånsomt og uten tidligere tiders brutale naturinngrep. Å ikke utnytte det kommende kraftoverskuddet til utslippskutt hjelper hverken klimaet eller naturen.
Mathismoen spør avslutningsvis hva som er alternativet til nasjonalstatstenking i klimapolitikken? Det er et godt spørsmål, men svaret er at når hver nasjonalstat bygger ut fornybar energi og faser ut fossil energi, og når nasjonalstatene i tillegg samarbeider om kvoteregulering og kraftutveksling, så vil energisystemet være utslippsfritt innen få tiår. Denne utviklingen går sin gang, selv om fossilindustrien, økonomer og aviskommentatorer er skeptiske.