DET ER MILDT SAGT spesielt at kabinpersonalet på Ryanair-fly som over lengre tid lever på basen ved flyplassen på Rygge og begynner og avslutter sin arbeidsdag der, skal kunne frikobles fra Norge ikke bare når det gjelder lønnshold og skatt, men også når det gjelder sosiale ytelser og sykelønn.

Dette reiser spørsmål om hvordan den frie flyten i arbeidskraft i Europa skjer i praksis, og om norske myndigheter fører det tilsyn med virksomheten som de har plikt til.

Ryanair var i sin tid et foregangsselskap som turde å ta opp kampen med nasjonale flaggselskaper som lenge hadde levd et beskyttet liv. Det har slik sett bidratt til å gjøre flyreiser tilgjengelige til en overkommelig pris.

Men hvis konkurransen skal skje etter Ryanairs prinsipper, kan vi havne i en annen grøftekant. Selskapet utnytter virksomhetens internasjonale karakter til å drive noe som mange vil kalle sosial dumping.

Statsminister Jens Stoltenberg forsikret i spørretimen i Stortinget i går at Regjeringen vil ta problemstillingen på alvor. Han pekte samtidig på at saken er komplisert fordi det reiser seg vanskelige juridiske avgrensningsspørsmål når folk beveger seg over landegrensene i Europa. Det har han rett i, men vi er redd for at norske myndigheter noen ganger har valgt enkleste utvei og utvist beklagelig passivitet i tilfeller hvor det var behov for både årvåkenhet og handlekraft.

RYANAIR leier inn kabinpersonale fra mange europeiske land inn via et annet selskap. Angivelig betales det ingen lønn under sykdom, og de ansatte kan på kort varsel få beskjed om at de blir flyttet til en base ved en annen flyplass i Europa.

Ryanair påberoper seg at virksomheten må styres av regler i selskapet hjemland, Irland, siden internasjonal luftfart pr. definisjon skjer utenom nasjonalstatens territorium.

Det er for enkelt. EU har utarbeidet et eget regelverk som fastsetter minimumsregler for personale som er stasjonert i andre europeiske land. Grunnprinsippet er at det er vertslandet lover og regler som gjelder, i dette tilfellet Norges.

Det betyr ikke at det ikke er gråsoner. Det er muligens riktig at det ikke er skatteplikt til vertslandet – i dette tilfellet Norge – hvis arbeidsgiveren sørger for innkvarteringen på basen. Norge har heller ikke lovbestemt minimumslønn unntatt på områder hvor tariffavtaler er gitt lovs kraft gjennom såkalt allmenngjøring.

Nå har fagforeningen Parat reist sak mot Ryanair på vegne av to tidligere ansatte med påstand om at selskapet har drevet ulovlig innleie av arbeidskraft. Da kan flere av de rettslige spørsmålene få sin avklaring.

DETTE ER BARE ÉN SIDE ved saken. Det er et mønster at Ryanair prøver å sno seg unna de ansattes faglige rettigheter og kontroll av nasjonale myndigheter. Beretninger fra de få tidligere ansatte som har turt å uttale seg, tyder på at frykt for å bli sparket utnyttes aktivt av selskapet.

Men selskapet kan risikere at avsløringene og arrogansen de blir møtt med, kan slå tilbake på selskapet, herunder hvis selskapet vil forsøke å starte innenriksruter i Norge.

Det interessant å merke seg at Storebrands fond har svartelistet selskapets aksjer på etisk grunnlag. De ansatte i Storebrand får heller ikke bruke Ryanair på arbeidsreiser. Andre står fritt til å følge Storebrands eksempel. Uansett er det på tide at Arbeidstilsynet interesserer seg mer for hva som skjer med Ryanairs personale på Rygge.