Denne saken er hentet fra Aftenpostens økonomimagasin, som kommer med papiravisen hver torsdag.
"Som å seile Whitbread og aldri miste medvinden. Det eneste du risikerer er å vinne".
Slik startet den norske finansnæringens markedsføringen av strukturerte spareprodukter for 15 år siden.
I dag begynner Høyesteretts behandling av Ivar Petter Røeggens sak mot DNB. Han er en av mange tusen nordmenn som tapte penger på finansnæringens elleville tiår med strukturerte spareprodukter.
11 høyesterettsdommere tar fatt på den juridiske oppvasken etter at nordmenn i årene 1997–2008 kjøpte finansprodukter de skjønte fint lite av for opp mot 90 milliarder kroner.
Svein Gogstad, i dag leder for Norgesinvestor Securities, var blant de aller første som utviklet sammensatte spareprodukter for institusjonsmarkedet i Norge på begynnelsen av nittitallet.
Han hadde aldri trodd at den kompliserte sammensetningen av lån og finansielle opsjoner for profesjonelle skulle bli Norges mest populære spareprodukt.
Pensjonskasser
For investeringene som skulle få vanlige nordmenn til å ta lån på huset for å låne bankene penger, var i sin opprinnelse tiltenkt pensjonskasser og profesjonelle kunder.
De var tilpasset en begrenset kundegruppe som gjerne ville ta del i utviklingen i aksjemarkedet, men som på grunn av lover og regler måtte holde seg til tryggere obligasjoner, som er lån til bedrifter.
I stedet for å få høyest mulig rente på pengene de lånte ut, fikk pensjonskassene opsjoner på utviklingen i aksjemarkedet. Om markedet steg, ville opsjonene gi gevinst. Om ikke, ble lånet i det minste tilbakebetalt.
Men så våknet villdyret i finansnæringen. Dette kunne selges til folk flest.
Vidunderproduktet
"Aksjesparing uten risiko", skrev Fokus Bank i helsides annonser i 1997. I 1998 lanserte Handelsbanken spareproduktet "Takk, begge deler!" med "rentemarkedets sikkerhet og børsens gevinst".
— Kommunisert på denne måten til et ikke-profesjonelt marked, ble det fort et nærmest vidunderlig produkt for bankene å tilby kunder i massemarkedet som nødvendigvis ikke hadde forutsetninger for å forstå oppbyggingen av produktene, sier Gogstad.
Han mener fortsatt at produktene kan være både gode, dersom de benyttes av investorer med forståelse for risiko og avkastning.
Men med så enkle innsalgsargumenter, ble det lett for dårlige rådgivere å få småsparere på kroken.
Det var bare ett problem: Den jevne nordmann har ikke cash til å bli med på slike investeringer.
— Vi har ikke kontanter. Det gjør at når vi skal investere en del, må vi låne. Det ble i stor grad historien om strukturerte produkter. Det var også reguleringsmessig veldig gunstig for banken, for på mange måter ble det gitt lån med sikkerhet i seg selv, så bankene slapp kapitalkrav på det også. Det var ekstremt gunstig for bankene, sier Ivar Strompdal, partner i Arctic Securities.
Banken ga kunden lån, så kunden kunne låne penger tilbake til banken.
Karusellen var i gang
Ved årsskiftet 2006–2007 hadde nordmenn investert 48 milliarder kroner i strukturterte produkter gjennom norske banker. På samme tid var det lånt ut 34 milliarder til denne typen investeringer. I tillegg kom milliardene som ble lånt ut og investert gjennom utenlandske banker og filialer i utlandet.
Svein Gogstad fulgte utviklingen med forferdelse.
— Jeg husker vi diskuterte markedsføringen og metodene til en større virksomhet, de hadde en brosjyre om klovnen bonbon som kjøper aksjesparing med garanti. Det var så langt fra institusjonsmarkedet vi kunne forestille oss at det kunne komme.
Nordmenn og italienere
Utenlandske banker ringte ham og lurte på hva i all verden som foregikk i Norge.
— De gjorde milliarder av kroner i strukturerte produkter med eksotiske plasseringer enn det som var normalt å gjøre ellers i Europa. Det var italienere, belgiere og nordmenn som drev med de villeste strukturerte produktene.
Og bak den offensive markedsføringen av risikofrie investeringer med store gevinstmuligheter, snakket bankene lite om hva produktene kostet. At lånefinansiering økte risikoen for tap betraktelig, var heller ikke alltid tydelig.
— Dette var produkter som aldri skulle vært lånefinansiert. Jeg mener fortsatt dette var meget gunstige produkter for bankene med altfor høye kostnader. En annen ting er at dette var produkter der de fleste kundeansvarlige selgerne i bankene ikke forsto hva de solgte. Til gjengjeld forsto ikke kjøperne hva de kjøpte. Dobbelt minus ble her ikke pluss, sier Strompdal.
- Groteske kostnader
Han beskriver lønnsomheten for bankene slik:
— På 2000- og slutten av nittitallet var det ekstreme kostnader for kundene. Det var groteske kostnader. Det gikk noe ned på slutten av 2000-tallet, men produktene var for dyre, og det var det verste med dem.
Bankene satt igjen med milliardgevinst. Nå skal høyesterett avgjøre om de får beholde alt de tjente.