Juleferien inneholdt et besøk hos mormor. Da mormor var 18 år, kom hennes mor løpende inn og ropte at Norge var blitt invadert. Hva har det med oss å gjøre, spurte mormor.

Kort tid etter var familiens hotell i Måløy okkupert av tyskerne. Hun gjorde opprør, ble angitt og flyktet til Skottland, der hun tjenestegjorde i Den norske brigaden resten av krigen.Nok en gang minnet hun meg på hvor overraskende angrepet på Norge var, hvilket mot mange utviste og hvor viktig det var at vi hadde fått reddet gullet og handelsflåten, slik at vi kunne betale for vår egen motstandskamp. Samtalen fikk meg til å reflektere over hva vi kan forvente oss – ikke bare i 2015 – men de neste tiårene.

Best økonomi med én stormakt

Historisk sett har verdensøkonomien gjort det best i perioder med bare én stormakt, som i perioden britene dominerte frem til slutten av 1800-tallet, og USA etter andre verdenskrig. Da økte handelen mellom land, og optimismen rådde. Nå trues USAs rolle som økonomisk stormakt og verdenspoliti fra mange kanter.

Er de økonomiske strukturene som ble etablert etter andre verdenskrig fortsatt i stand til å sikre fred og stabilitet? Mange land har til nå kunnet skjerme innbyggerne mot konkurranse om billig arbeidskraft fra øst ved å bygge ut velferdsstaten med lånte penger. Den tid er forbi. Prisen for stabilitet etter andre verdenskrig har vært en svekkelse av pengers verdi. Gradvis har dette rokket ved selve kjernen i vår økonomiske modell. Rekordlave renter, høy gjeld, økende arbeidsledighet og lavere kjøpekraft gir grobunn for mistillit til den politikk som føres. Det nører opp under politiske spenninger som vi nå ser konturer av, blant annet sist i Paris.

Sunn økonomi gir fred

Valutasamarbeidet Bretton Woods ble dannet mot slutten av andre verdenskrig som en viktig brikke i USAs plan for å sikre verdensfred. Nettopp handel med felles kjøreregler ble sett på som det viktigste middel for å oppnå fred. På 1930-tallet forsøkte land å beskytte egen industri og arbeidsplasser ved å svekke egen valuta og innføre handelsrestriksjoner. Etter krigen ble verdien av amerikanske dollar knyttet til gull, og andre lands valuta ble knyttet til amerikanske dollar i faste kurser.

Økonomen John Maynard Keynes, som ledet den britiske delegasjonen under Bretton Woods-forhandlingene, ville ha en verdensreservevaluta, administrert av en global sentralbank. Både land med over— og underskudd på handelsbalansen ville da bli pålagt å endre kurs, for over tid få balanse i utenrikshandelen. Med andre ord skulle det være «orden i økonomien», og ingen skulle få bruke mer over tid enn de greide å produsere selv. Dette ble imidlertid nedstemt av USA.

Fra gull til tillit

Svakheten i Bretton Woods-avtalen viste seg gradvis. USAs store overskudd snudde til underskudd, som følge av politiske ambisjoner i form av kriger og dyre velferdsreformer. Budsjettunderskudd og høy inflasjon preget USA utover på 1960-tallet. I 1971 brøt valutasamarbeidet sammen. I dag flyter de fleste lands valutaer fritt, uten at verdien er knyttet til gull.

I den lange oppgangsperioden som preget verden fra 1980-tallet, har den globale gjelden vokst kraftig. Mange av landene som tapte i den globaliserte økonomien har kunnet utsette omstillingene sine ved å bygge ut en sjenerøs velferdsstat. Dagens pengesystem har gjort det lett å finansiere politiske løfter ved å øke statsgjelden. Statsgjelden har økt til 250 prosent av landets verdiskaping (BNP) i Japan; 170 prosent i Hellas; 140 prosent i Portugal; 130 prosent i Italia; og rundt 200 prosent i Spania og Frankrike. Disse gjeldstyngede landene holder så vidt hodet over vannet ved at sentralbankene presser ned lånerentene på statsgjeld. Skal disse landenes gjeld betales, må enten skattene øke, eller velferden reduseres. Det vil gi grobunn for enda mer politisk og sosial turbulens.

Rå virkemidler svekker tillit

Frem til 2008 var veksten i verdensøkonomien så sterk at den løftet stadig flere ut av fattigdom. Men, veksten var delvis drevet av økende gjeld. Etter 2008 har medisinen for å holde økonomien flytende, vært enda lavere renter. Det «lønner seg» å låne, mens de som sparer i trygge plasseringer gradvis mister kjøpekraften sin på grunn av inflasjon og skatt på sparing.

Altså, ved å manipulere verdien av penger, rokkes grunnmuren i kapitalismen. Keynes advarte mot dette da han sa: «Det er ingen sikrere måte å ødelegge fundamentet for samfunnet enn å redusere pengeverdien. Prosessen rokker ved alle de skjulte kreftene i de økonomiske lover, og gjør det så skjult og gradvis at det er nær umulig å få øye på.»

Når mange nok mister arbeid og fremtidstro og andre igjen opplever at sparepengene mister kjøpekraft, kan det gi mistro til etablerte makthavere. Hva har lave renter og terror i Paris med meg å gjøre, tenker du kanskje, som også mormor tenkte for 75 år siden. Jo, alt dette er symptomer på at de strukturer som fred og økonomisk fremgang hviler på, er under press. Med svakere vekst vil flere – og kanskje også du – oppleve å falle utenfor!

Les også: