Vi klarer ikke ta blikket vekk.

Og han nyter det.

Gutten med gullslipset.

Dagen startet med at en meddommer ble kastet ut. Dagen etter terrorangrepene hadde han oppfordret til dødsstraff på en Facebook-konto. Stort drama.

Slipsene hang over skuldrene på de som løp ut til et ventende kameraer. Alvorlig sak og rutinesvikt, sa de, og ristet på hodet.

Bare gutten med gullslipset smilte.

Øivind Holthe

Deretter skulle han lese høyt — han fikk lov til det - fra et ferskt manuskript. Tretten sider. Dette var rammen for hele hans forsvar, sa han myndig. Selv ikke da dommeren flere ganger ville stoppe ham, lot han seg stoppe. Kommandanten hadde inntatt vitneboksen. Det var ekstremt viktig å forklare årsak og motiver, sa han. Etter 75 minutter var han ferdig. Da hadde vi fått vite at Europas elver snart skal flyte av blod, og at hans kjære Norge er blitt et dumpingland for fødselsoverskudd fra den tredje verden. Jeg tenkte på min datters beste venninne. Hun gir oss alltid overskudd, og et smil.

Og ja, han ville selvsagt gjort det igjen, bekreftet han – for fredag 22. juli var helt nødvendig. Skylden lå i grunn hos ofrene selv. Han handlet i nødrett på vegne av sitt folk. Sa han.

Vi ristet forferdet på hodet.

Bare gutten med gullslipset smilte.

Han har fått det akkurat som han ville. Disse dagene, disse minuttene, og all oppmerksomheten. Dette er belønningen. Han skjøt aldri mot politiet, og ei heller mot seg selv. Han ville leve. Ville fortelle. Han ville formidle.

Og nå nyter han det.At vi ser ham.

Dessverre alt for sent,og helt ute av stand til å snu oss vekk.

Ingen flere avskyelige ord fra et tarvelig manuskript.

Når jeg forlater tinghuset finner jeg trøst i at det tidsnok blir stille. Helt stille. Det er ikke mange dagene igjen til døren smeller igjen bak ham. Trolig kaster vi også nøkkelen. Jeg håper det. Ingen flere kameraer. Ingen flere mikrofoner. Ingen flere avskyelige ord fra et tarvelig manuskript.

Først da klarer vi kanskje snakke om det som betyr noe.

Om det som betød noe for de som klamret seg til bergene da livet ebbet ut.

Vi skylder dem såpass. Vi skylder dem faktisk alt.

Så kan vi heller glemme gutten.

Han som en gang satt der med gullslipset.