De seks ordene fra Hakkebakkeskogen forsvinner ikke, og de river opp filtret rundt hjertet mitt. Det er en vond torsdag i Oslo tingrett. Om og om igjen kommer de samme ordene tilbake mens en rettsmedisiner der fremme forteller om ufattelige henrettelser og lidelser ved pumpehuset på Utøya.

Livredde ungdommer samlet bak et lite murbygg. De trodde redningen endelig var kommet.

Så løftet politimannen våpenet mot dem.

Øivind Holthe

Helt forsvarsløse. — Alle i skogen må være venner…

Når jeg noen få sekunder lukker øynene ser jeg for meg den puslete lille skapningen som onsdag kveld, for bare noen timer siden, stod der, fremst på scenekanten, fullstendig oppslukt avøyeblikket. Litt for redd til å løfte blikket mot publikum, men akkurat så konsentrert at alle ordene kom ut i helt korrekt rekkefølge. Morten Skogmus forteller om den aller viktigste regelen som er nødt til å vedtas i Hakkebakkeskogen.Halen stikker ut av en slarkete stillongs, på ingen ingen måte en autoritet der han står, men alle rundt ham nikker.

Han kunne sikkert blitt til noe stort, hadde det ikke vært for at han var en liten mus, sier bjørnemor.

Hun skulle bare visst.

I dag vet vi at vennskap og samhold ikke bare var svulstige ord for dem.De var så små, også ungdommene på Utøya. Men de var alle venner. De var umistelige venner, flettet sammen i troen på en bedre verden.

.Grunnplanken i alt som ble sagt og gjort på hver eneste sommerleir på Utøya handlet om samhold og vennskap, og kan hende har mange av oss innimellom rynket på nesen av de endeløse allsangene, de engasjerte talene, og den sure kassegitaren ved leirbålet.

I dag vet vi at vennskap og samhold ikke bare var svulstige ord for dem. Det er like hjerteskjærende somvakkert å høre overlevende fortelle om hvordan ungdommene tok vare på hverandre da ondskapen gikk i land der vennskapet hadde slått rot.

Der en venn ble trampet ned i trengselen, var det en utstrakt hånd som ville hjelpe opp. Da panikken ble lammende, var det noen som løftet.Da smertene ble for sterke, var det en hånd som fant et kinn. Da ordene forsvant, var det likevel noen som fant dem – ordene som trøstet, ordene som inspirerte, ordene som ga håp. Da motet sviktet, var det likevel noen som turte. Da tårene rant, var det noen som holdt igjen sine egne, og heller tørket en venns. Da blodet rant, var det noen som visste råd.

Livredde, men modige.

Og utrolig omtenksomme.

Fordi vennskapet var sterkest.

Ungdommene kunne regel nummer én.

Dagen da vi mistet en av våre aller modigste, Gunnar “Kjakan” Sønsteby, fikk vi også bekreftelsen på at arven føres videre. Frykt mye, men ikke at vi står ribbet for tapperhet. Når mørket er altoppslukende, tennes det alltid nye lys.

Denne gang av våre yngste.

Så tapre.

Så utrolig tapre da de måtte.