Dette var dagen hvor mannen i vitneboksen skulle settes under lupen. Tirsdag satt aktoratet lydige og lyttet til hans enetale. Lenge. Dobbelt så lenge som først avtalt.
Nå ville de finne ut om verden virkelig er slik han beskriver den, slik han oppfatter den, slik han har skrevet i sitt manifest og slik han har forklart i politiavhør.
Det er saktens ikke lett å vurdere om de ble særlig klokere.Ei heller om rettens dommere ble klokere. Eller om de sakkyndige kom noe nærmere en konklusjon på om mannen er tilregnelig.
Det er i grunn lite klokskap å høste — fra en mann fylt med så mye ondskap.
For det er det denne saken handler om, og ingenting annet; En avskyelig handling, servert gjennom så mye ondskap at vi verken maktet å forberede, eller forestille oss.
Den tiltalte er ingen ridder , slik han selv hevder, han er drapsmann.
Spørsmålet er om han også er sinnssyk.
Selv er jeg ikke kvalifisert til å vurdere hans psykiske tilstand. Men jeg hører ham, og jeg ser ham. Og enn så lenge ser jeg mest ondskap, og langt flere løgner enn sannheter.
Jeg ser en gjerningsmann. Som er helt alene i vitneboksen.
Dessverre ikke med skammen, men med det hele og fulle ansvaret.
Jeg ser en fryktelig presset person som gjør alt han kan for å bekrefte – ikke minst overfor seg selv – at det er andre riddere der ute. Riddere som støtter ham, og som følger ham, i kampen mot Europas fall. Jeg ser en ensom mann som messer om hemmelige nettverk, rangordninger og retten til å forsvare sitt folk. Om uniformer og trusler og celler i Norge.
Det er fint å se at ridderen mister rustningen.
Han har rett i én ting: Ondskapsfulle idioter er det mange av der ute.
Men den tiltalte i Oslo tinghus står alene om det han har gjort. Ingenting i etterforskningen tyder på noe annet.
Han slurver med fakta. Åpenbare løgner dekker han over ved å kalle dem upresise formuleringer eller pompøse fremstillinger. Dette fordi han er en selger, og selgere må pynte og overdrive for å få gjennomslag. Forklarer han.Når spørsmålene blir ubehagelige, så vil han ikke svare.
Han husker ikke sine egne sannheter, eller var det kanskje løgner?
Det er fint å se at ridderen mister rustningen.
Betryggende å se ham bli avkledd.
For da er det så uendelig mye enklere å se.
At det vi faktisk ser på, er en mann som henrettet barn.
Gutten med gullslipset