KRISTIANSAND: — Kjempefint. Vi gleder oss til hver fredag, sier Ivar Nomeland. Samboer Tanja Genkå nikker at det gjør hun også.
De gleder seg til samlingen i Totalen.
Et edruelig samlingspunkt i Festningsgaten, myntet på dem som sliter med ensomhet, rus eller andre ting som har flasket seg til i livet.
Gratis
De kommer til dekket bord, uten at det koster noe som helst annet enn krav til edruelighet denne kvelden.
Sist fredag sto fiskekaker, potetsalat og brød på hovedmenyen. Pluss noen koteletter, for dem som ikke liker fisk.
Alt sammen, pluss kaker til kaffen, er hentet av Anne-Gerd eller noen av hennes hjelpere på Rema 1000 i Voiebyen. Avtalen er at de bare kan forsyne seg når stemplet dato er i ferd med å løpe ut.
På kjøkkenet i Kristiansand Totalavholdslags base står som regel Randi Pedersen og mor og datter Sidsel og Eva Bergland Aas og steker, koker og danderer kveldens meny.
Inne i salen, under fanen fra 1874 som luftes hver eneste 17. mai, finner gjester sine plasser.
Noen ganger vel 20, andre ganger opp mot 70. ## Trenger pianist
Men pianisten kommer ikke. Han har flyttet fra byen, og krakken står ledig for den som måtte ha lyst.
Sist fredag hilste vi på en eldre kvinne fra Tsjetsjenia, en ung kvinne fra Bangladesh, en noe eldre dame fra Kirgisistan, en godt voksen mann fra Tyrkia og en atskillig yngre fra Etiopia.
De sa ikke så mye. Kanskje var det språket, kanskje var det andre ting.
Men de kom.
Sistnevnte, Behairu Bekele, tar hver fredag turen fra Birkeland. Han fant bordplass under bildene av alle formennene i Kristiansand Totalavholdsselskap. Det nyeste bildet viser Nils Sunde, ektemannen som døde fra Anne-Gerd for 20 år siden.
Full fart
Selv har hun ennå ikke har fått plass i glass og ramme, hun som bare har meldt forfall to fredager siden tilbudet ble åpnet 23. november 2006. Den ene gangen for å feire sønnens 30 år, den andre for å feriere i Danmark med sin 27 år gamle datter, som er psykisk utviklingshemmet og i praksis er som et lite barn.
Anne-Gerd Væting Sundes plass er foreløpig alle andre steder enn på en vegg.
— Jeg er ikke spesielt tilhenger av å sitte i ro, påpeker hun som gjør alt mulig for flest mulig hver fredag.
Men hun gjør også mye for mange ellers i uka.
For eksempel i Vigør, der hun fortsatt er med i styre og stell, selv om sønnene ikke sparker ball nå.
Eller på Grim skole, der hun formelt sett er for å vaske.
— Vaskekjerringer er liksom ufarlige og egner seg godt som sosialarbeidere. Det hender rett som det er at jeg blir sittende i en krok med tilsynelatende tøffe gutter, som ikke er så tøffe likevel.