Det nærmer seg nyttår. Hvilke nyttårsforsetter bør man ha, og hvilke bør man unngå?

— Folk har ofte for mange nyttårsforsetter. Ikke sett for høye mål. Tenk nåtid om det du ønsker å oppnå. I stedet for å si "Jeg skal trene i 2014", sier du heller "I 2014 trener jeg". Mitt råd er å snakke og tenke i presens. Det er så enkelt, og så vanskelig. Men jeg liker ikke nyttårsforsetter. Alt er skinnende blankt i januar, og så? Tenk heller på hva du er god på, hva du skal gjøre mer av, i stedet for å tenke på hva du ikke klarer.

I år hadde du mellom 170 og 200 foredrag i 20 byer, for å lære bort hvordan man får bedre tid. Man skulle tro du er verdens mest stressa person?

— Det forstår jeg godt at du tror. Jeg er ikke stressa. Stress er når du føler at du ikke har kontroll, og når andre styrer tiden din. Stress kommer av at man multitasker konstant. Da stresser man andre også. Folk kommer heseblesende inn i møter, eller tar telefonen og sier: "Jeg har ikke tid". Hvorfor tok vi telefonen da? Nøkkelspørsmålet er: Hvordan virker jeg på andre? Hva vil du at folk skal si om tilstedeværelsen din? Hvem er du som mor, datter, venn? Det er et vendepunkt for mange. Vet du, folk begynner å grine når jeg spør.

Du holder foredrag om hvordan man skal skape seg bedre tid. Likevel fikk vi ikke tid til dette intervjuet før langt på kveld?

— Det handler om prioritering. I dag er jeg småbarnsmor som alle andre, med sykt barn. Vi måtte til legen etter dagevis med kraftig influensa. Da blir det vanskelig å planlegge. Som regel er jeg utilgjengelig på telefon om kvelden. Jeg sier til folk at jeg er opptatt, for å få ro. På kvelden er jeg bare mor og kone.

Cecilie Thunem-Saanum mener det er viktig å ta seg tid til å gå på kafé, å ta små pauser, for å klare å være effektiv senere. Foto: Kjartan Bjelland

Du prioriterer?

— Ja. For tolv år siden sluttet jeg å ta jobbsamtaler om kvelden, eller mens jeg puttet penger på parkeringsautomat eller kjørte til et møte. Da er jeg ikke til stede. Jeg er ekstremt travel, men har mye ro om kvelden. Noen blir sinte og provoserte av det jeg sier. "Lett for deg å si", sier de. Noen kan bli så sinte at de dirrer. De vet ikke at ungen min er syk, eller at jeg har kunder som venter som ikke får svar. Det går igjen i samfunnet, vi tror at alle andre får det til.

Hva tenker du når du ser stressa folk?

— Min motivasjon for å ikke bli den stressa dama, er: Hvilke minner skaper jeg? Hver dag forestiller jeg meg at jeg er 80 år, ser tilbake på livet mitt, og så spør jeg meg selv om jeg ville valgt det samme igjen. Hvilke minner ønsker jeg at barna skal ha? At det var skinnende rent i huset, eller at det var koselig når vi var sammen? Da jeg bodde i storby, kjøpte jeg julegavene i september og var ferdig med alt før 1. desember. Etter at jeg flyttet til Lillesand, gjør jeg motsatt. Det er jo ikke kø i butikkene her, så jeg handler gavene i desember og surrer rundt i Lillesand.

Du har blitt kritisert for å komme med for enkle og innlysende råd. Noe av det er selvfølgeligheter?

— Ja, og rådene mine er veldig selvfølgelige. Jeg lever av å gi praktiske og enkle råd. Det handler om å dra forskningsmodeller og teorier til hverdagen. Når jeg jobber med søppeltømmere, taxisjåfører, toppledere, finanskvinner og -menn, uansett hvilken bransje, så handler det om å forenkle.

Hva er nødvendig for å ha det bra?

— Vi må følge verdiene våre. Hva er viktigst for oss og våre nærmeste? Hva vil vi huske når vi blir gamle? Om vi kunne valgt om igjen, hva ville vi gjort? Hvorfor må folk få en alvorlig diagnose eller oppleve at noen dør før man får et vendepunkt? Alle kan trene seg til å tenke annerledes. Vi gjør 70-90 prosent av alt vi gjør i hverdagen på vane, som å vaske hendene, skru på lyset, ting vi ikke tenker over. Slik er det med disse spørsmålene også. Vi må trene dem inn. Har du hatt et slikt vendepunkt selv?

— Ja, flere. Mitt siste vendepunkt var da jeg måtte være hjemme med brannskadet sønn. Det var alvorlig, han ble lagt i narkose flere ganger, det var beintøft. En gang dro jeg bort med jobben i tre dager. Da jeg satt på toget på vei bort fra familien, gråt jeg. Etter det har jeg tatt et aktivt valg, og etter det er jeg aldri borte fra familien mer enn to netter.

Hvordan kan man unngå å gi seg selv for mange oppgaver?

— For å få tid, må vi slutte å gjøre noe av det vi gjør i dag. Koret du begynte i for ti år siden, gir det deg energi, eller føler du det som en plikt å være med? Jeg opplever mye positivitet hvis jeg sier rett ut at jeg ikke klarer å gjøre den og den oppgaven.

Når skal man si stopp?

— Når du går fra travel til stressa. Da forandrer man ansiktsuttrykk. Når du synes alle har sure ansikter, så se deg i speilet. Da er du stressa selv. Da har du sagt ja til for mye, og du må begrense antall aktiviteter.

Har det blitt status å være stressa?

— Det var status. Men nå er det status å ta seg tid, bare se på USA, Storbritannia og til og med Oslo. Hvor mange er på jobb på fredagen? Folk tar seg langhelger nå. Å være utilgjengelig er også blitt status. Det verste man kan ta fra folk, utenom penger, er tiden deres.

Jeg blir stressa av å tenke på at jeg må følge dine tips for å bli mindre stressa.

— Lukk ørene. Velg de rådene du har mest tro på. Fokuser på tre tips, maks. Hva har størst verdi? Hva er viktig? Hva får størst konsekvens? Ta nok pauser. Og vær til stede, i stedet for å være tilgjengelig.

Hva er det første du tenker når du våkner om morningen?

— På dem rundt meg. Jeg ligger i senga i et par minutter, min fantastiske mann gir meg en kaffekopp, og jeg gir barna en klem. Så kan det bli sykt travelt. Hvis jeg vil, kan jeg fokusere på at livet mitt kan være superslitsomt. Jeg stod på scenen i åtte timer forrige uke, etter å ha sovet minimalt de siste to døgn. Jeg hadde ikke vasket håret på fire dager på grunn av nattevåk og sykt barn, men tok på meg paljettskjørt og satte håret i en strikk. Jeg kan ikke være uopplagt når jeg skal lære bort noe. Jeg har mindre kapasitet enn folk flest, men det handler om hvordan man velger å gripe dagen.