KRISTIANSAND: Det er middagsselskap hos tiggerne under broa på Vesterveien i Kristiansand. Aleksander Skoe Gulvik (28) har blitt invitert av George Virtenita, som bor her i sommer.
Nå folder han hendene og ber for mat, husly og jobb.
— Jeg har tenkt at dette var noe Gud kanskje ville bruke meg til. En viktig del av det å være kristen er å ta seg av de som har det tøft, sier han til Fædrelandsvennen.
Det startet med noen tilfeldige møter på gaten i Kristiansand og noen tiggere som stakk innom kafeen som menigheten Betania driver i Vestre Strandgate. Studenten ved Ansgarskolen, som opprinnelig er fra Porsgrunn, bruker nå stadig mer av fritiden på tiggerne.
— Det er spesielt et par av de som bor under broa jeg har fått god kontakt med og som har blitt mine venner. Nå blir jeg invitert hjem til de under broa. Der deler de av det de har og vi spiser, snakker og ber sammen.
Vennskap og jobb
Byens innbyggere var skeptiske da tiggerne begynte å komme til Kristiansand for rundt ti år siden. Og det er de for så vidt fortsatt. Men siden det er de samme kommer igjen år etter år, har noen skaffet seg både sosialt nettverk og venner.
Det kommer blant annet fram i en masteroppgave som Tomas Rasmussen har skrevet. Han intervjuet sju utenlandske tiggere i Kristiansand.
— Det blir en type nettverksbygging med utgangspunkt i tiggerkoppen. Spesielt mange kvinner bygger nettverk på denne måten ved at de kommer i snakk med forbipasserende og blir kjent med dem. Noen forteller også at de blir invitert med hjem og at de åpner opp for å gi gaver og at de også får arbeidsoppgaver, sier Rasmussen.
De sju han intervjuet utgjorde litt under halvparten av de som var i Kristiansand da intervjuene ble gjort.
— Det kan virke som om det er litt enklere for kvinner enn for menn. Kanskje fordi menn av romfolket mer har blitt et symbol for en man som ikke har lykkes og som sender kvinner på gata for å tigge.
Håp
De norske vennene blitt et håp om hjelp, penger og jobb.
— Min situasjon er veldig vanskelig. Jeg må gå på gata og tigge hver dag, sier George Virtenita, en av de som Aleksander Skoe Gulvik prøver å hjelpe med jobb.
— Ved å sette meg inn i deres situasjon, ser jeg at det er veldig kjipt å måtte gå på gata og tigge og bo under broa her. Det burde være et alternativ. Mange av de som bor her har tidligere arbeidserfaring og jeg vil hjelpe de å komme i gang.
— Noen mener det er bedre å gi romfolket hjelp der de er?
— Det hadde selvsagt vært veldig bra hvis jeg kunne bidra til å gjøre det bedre i Romania. Men jeg må tenke på hva jeg kan gjøre her, og det er å skaffe disse en jobb.
Stoler på dem
Det er flere i Kristiansand som jobber med å hjelpe tiggerne. Kari Bø Olafsson startet for tre år siden strikkekurs for tiggerne. Et eget prosjekt i Kristiansand som heter Fra tiggerkopp, jobber med å gi tiggerne hjelp også i hjemlandet.
Aleksander Skoe Gulvik har vært på Nav med en av tiggerne for å se om det er hjelp å få derfra. Han har også vært rundt i menighetene for å se om det er noen som har en jobb.
— Når noen velger et liv som dette, er det fordi de mangler andre muligheter. Jeg mener det burde være fullt mulig å finne andre løsninger, sier Gulvik.
Han vet at andre kanskje kan se på ham som godtroende.
— Det er jo noen som tror at det er så mange bakmenn, men det har aldri blitt dokumentert blant de som er i Norge. Så er det noen som mener at de ikke foreteller sannheten, og det kan nok hende at man i en vanskelig situasjon ikke sier alt som det er. Jeg velger å tro at det de sier er sant og at de ikke vil utnytte oss. Det er nød som er årsaken til at de er her og jeg ser det som min plikt å hjelpe.
Nå må rumenerne igjen sove under broa
- Kan ikke ha slum i byen vår