— Hvor og når fikk du selv vite om terrortrusselen?

— Forrige onsdag kveld på telefon, i ni-tiden, det vil si kvelden før offentligheten ble orientert. Jeg hadde ferie. Vi var akkurat kommet hjem fra bading i Jegers. Skulle lage sein middag.

- Hvem var den første du snakket med etter den telefonbeskjeden?

— Datteren og min mann.

— Hva sa du til dem?

— «Jeg må gå på jobb,» sa jeg.

- Var det alt?

— Ja, hjemme hos meg er de vant med at jeg plutselig må på jobb. Dermed er det ingen dramatikk i det, og de vet at jeg aldri kan si noe om hvorfor jeg plutselig må gå.

- Blir de redde for deg?

— Nei, fra barna var små har vi vært åpne om at kritiske situasjoner kan oppstå i min jobb, og om at jeg er godt trent gjennom trening på jobb til å takle nettopp det. En av jentene vurderer selv en karriere i politiet eller helst militæret. Det tar jeg som et tegn på at de lever godt med mors jobb og ikke bærer på redsel.

- Du selv da, blir du redd?

— Jeg er aldri redd når jeg går på jobb. Slik er det fordi jeg stoler på dem jeg jobber sammen med. 100 prosent. Og de gangene jeg har stått midt i kritiske situasjoner, har jeg ikke vært redd. Det er sant. Men etterpå har det hendt at jeg skjelver ordentlig og at hjertepumpa slår kraftig. Egentlig er jeg glad for en slik reaksjon i etterkant, for det betyr at jeg fortsatt har evne til å reagere normalt på fare - også følelsesmessig.

- Hvor nært har du tidligere vært når noe har smelt skikkelig?

— Helt nær. I et skarpt oppdrag her i Norge var jeg for noen år siden svært nær å bli skutt - fikk en pistol helt opp i ansiktet.

— Hvordan har det preget deg?

— Hm... ...hva skal jeg svare nå uten å virke veldig blond? I politiet har jeg trent mye på skarpe situasjoner. Målet for slik trening er å trene opp nye reflekser som kan hjelpe oss i en kritisk situasjon. I hendelsen jeg sikter til erfarte jeg at treningen hadde gitt resultater - de nye refleksene fungerte - jeg handlet helt riktig - på refleks. Kan jeg si uten å bli misforstått at det er en god og betryggende opplevelse?

- Det vil jeg tro.

— Det er en ganske god følelse å kjenne at treningen virket, skjønner du? Før jeg fikk den jobben jeg har i dag - da ulykker var en del av hverdagen min - forberedte jeg meg alltid før et oppdrag på hva jeg trodde jeg ville møte på skadestedet. En gang var vi imidlertid noen kolleger på vei til Oslo utenom jobb for å delta i en fotballturnering. Uten å være forberedt var vi nesten de første som kom fram til en trafikkulykke med flere døde og sårede. Den opplevelsen preger meg på en annen måte enn alt jeg har sett ute på oppdrag. Sitter mer i.

- Hva har vært mest krevende i jobben din den siste uken?

— Krevende... vi får råd både fra sentrale politimyndigheter og fra kolleger her - på bakgrunn av dette har vi tatt noen beslutninger.

- Mest krevende?

— Gjennom Fædrelandsvennen anbefalte jeg publikum allerede første dag å ta terrortrusselen med senkede skuldre og spise is. Det mest krevende disse dagene har vært ansvaret for å ha sagt dette. Dersom noe var skjedd her på Sørlandet, og om noen var blitt skadet... da ville det vært vanskelig å være den som hadde bedt folk senke skuldrene og leve som vanlig. Og jeg vet hva dere ville skrevet da.

- Hva ville vi skrevet?

— Dere ville slaktet meg. Skikkelig. «Hun som ba oss spise is».

- Burde du ikke sagt det?

— Joda. Jeg sier det samme i dag, men jeg tar ansvaret for en slik anbefaling på stort alvor. Uansett vil vår takling av terrortrusselen bli evaluert. Slik skal det være, og det er bra. Et par dager etter 22. juli 2011 ringte min far og var så glad på mine vegne for all støtte vi i politiet fikk. «Jeg skal love deg at dette snur. Vi vil få masse kritikk,» svarte jeg ham den gangen. Og slik gikk det jo... Jeg blir skuffet hvis det samme skjer nå.

Ingrid Trønnes Mæhre Foto: Kjartan Bjelland

— Hvorfor?

— Jeg er så imponert over hva kollegene mine har gjort. På alle nivåer. Jeg mener vi har jobbet godt og tatt gode beslutninger. Er ufattelig stolt av hvor positive alle har vært. De har vist... ojsan... vent litt, jeg får klump i halsen når jeg sier dette. Jeg mener vi sammen har bidratt til trygghet og at folk kan leve så vanlig som mulig. Det er jobben vår.

- Nå når vi sitter her er terrorfaren noe redusert, men ikke over. Vi er blitt bedt om å ta kontakt med politiet dersom vi ser noe vi synes er mistenkelig. Hvordan ser mistenkelige ting ut?

— Konsentrer deg om nærmiljøet ditt. I din egen gate og utenfor din egen dør kjenner du fort dersom noe er annerledes enn vanlig. Den intuisjonen kan du bruke.

- Søndag var jeg på Oslo S. Det vrimlet av folk fra hele verden med svære ryggsekker. Hva er det som ikke er mistenkelig der?

— Ikke tenk på det. Oslo S er ikke ditt nærmiljø. Men hun som jobber på kafé på Oslo S, han bak disken i kiosken og vekterne som går der hver dag - for dem er Oslo S som et slags nærmiljø. Akkurat som deg kan de intuitivt merke om noe plutselig er annerledes en dag. Er det et svar det er mulig å forstå?

- Det er ikke viktig hva jeg synes, men ja. En annen ting: Politidirektør Odd Reidar Humlegård sa det er utfordrende å trappe ned terrorberedskapen. På hvilken måte er det utfordrende?

— Dette er ikke vanskelig verken teknisk eller mentalt for oss som jobber i dette. Vår jobb er alltid å veksle mellom full skjerping knyttet til oppdrag, og avspenning og surreprat i bilen når oppdraget er løst. Vi er trent på det. Jeg tror Humlegård sikter til kommunikasjonen med publikum. Der ute er det mange som kan oppleve det som merkelig at beredskapen skal reduseres når de til nå verken har opplevd noe truende eller har mulighet til å forstå hva som er blitt mindre farlig.

- Hva er blitt mindre farlig?

— Det kan jeg dessverre ikke si noe om. Ansvaret for den informasjonen må ligge på nasjonalt plan.

- Til slutt: Hvilket råd har du gitt egne barn knyttet til terrorfaren?

— Det samme som til dere andre: Senk skuldrene og spis is. Selv har jeg tatt med familien til middag på byen, men har bare rukket én softis.